Denne siden er dedikert til posting av ressurser og materiale for en ny bok om Digital politikk. Ettersom boken er på norsk vil det antakeligvis være norsk som blir benyttet her. Den planlagte strukturen på boken ser foreløpig slik ut. Etter hvert som det finnes aktuelle ressurser vil du finne dem som linker i titlene under.
Del I: Et utsyn mot den digitale landsbyen
1. Nettets utvikling
2. Modeller for å forstå nettpolitikk
Del II: Nasjonalstatens digitale utfordringer
3. Valgdemokratiet
4. Nasjonsbygging i digital revers
5. Fra offentlighet til ekkokammer
6. Sosiale bevegelser og protester
Del III: Digital grenseløshet i internasjonale relasjoner
7. Kyberkrig og hacktivisme
8. Digitale terrornettverk
9. Grenseløs kriminalitet
10. Kosmopolitikk eller slacktivisme
Del IV: Staten slår tilbake
11. Storebror ser deg
12. Kampen om nettets framtid
Prinsippet om statlig suverenitet er tett koblet til forventingen om at myndighetene verner om borgernes materielle sikkerhet. Da den tyske sosiologen Ulrich Beck lanserte begrepet risikosamfunnet var det for å fange at i den moderne globaliseringens tidsalder er suvereniteten uthulet og utfordringene med å ivareta borgernes sikkerhet blitt formidable. Samtidig tilpasses ikke forventningene til hva myndighetene kan gjøre tilsvarende. Velgerfrustrasjon og politisk mistillit er resultatet.
Dette innlegget bruker Ebolakrisen i 2014 som eksempel på koblingen mellom global risiko og politisk mistillit. Når diagnosen Ebolanoia stilles er det for å vise til hvordan frykt og rykter ble spredt via mediesystemet, hinsides hva all objektiv risiko skulle tilsi. Spørsmålet er om medieutviklingen nå trekker moderne, globaliserte nasjonalstater bort fra alle idealer om opplysning og rasjonalitet i deres respektive politiske offentligheter.
Fra en presentasjon under Forskningsdagene 2016
Om pandemier og ebolakrisen 2014
Smittsomme sykdommer er en del av risikosamfunnet. Når de får stort omfang og krysser grenser betegnes de som pandemier. Til tross for alle landevinninger innenfor moderne medisin framtrer de i noen tilfeller som potensielt eksistensielle trusler mot menneskeheten. Nylige utbrudd av virale sykdommer som SARS, MERS, fugleinfluensa, svineinfluensa og sist i 2016 zika, minner oss stadig om realitetene i dette.
Det mest dramatiske tilfellet de siste årene er den dødelige epidemien utløst av ebola-viruset som herjet Vest-Afrika i 2014. Mer enn 11 000 menneskeliv gikk tapt i løpet av kort tid. Sykdommen var riktig nok kjent og fryktet fra før. Men den hadde vært avgrenset til isolerte områder i det sentrale Afrika. Med svært høy dødelighet og relativt lav smittefare forble tidligere utbrudd lokale og brente ut av seg selv ganske raskt.
Denne gangen var det langt mer alvorlig. Områdene som ble rammet i Liberia, Guinea og Sierra Leone var nær store befolkningssentra, med kort vei ut i det internasjonale transportnettverket. Faren for en virkelig verdensomspennende pandemi var derfor atskillig større. Det internasjonale samfunnet reagerte utilgivelig sent, og slo full alarm først i august 2014. Men en massiv innsats ble da satt inn i kjerneområdene i Vest-Afrika. Tidlig våren 2015 var utbruddet stoppet og videre spredning unngått.
Risiko som sosial konstruksjon
Virus og smittsomme sykdommer eksisterer i høyeste grad objektivt. Men de framstilles og oppleves ulikt gjennom media, gjerne uten noen klar sammenheng med den faktiske risikoen. I så måte representerer risiko sosiale konstruksjoner. Populærkulturen spiller direkte på folks virusfrykt i skremmende thrillere som Outbreak, X-Files: Fight the Future og Contagion. Det er også slående hvordan menneskers forvandling til zombier, vampyrer eller varulver nå knyttes til overføring av virusaktig smitte, for eksempel i Resident Evil, 28 Days Later og World War Z.
Internett utgjør en sentral del av det globale nettverkssamfunnet, som Manuel Castells kaller det. Åpenheten, hastigheten og rekkevidden i kommunikasjonen gjør det til et viralt medium. Nær sagt alle mulige framstillinger og oppfatninger kan spres globalt og lynraskt. Den første optimismen om nettets potensiale for å fremme demokrati og opplysning er erstattet av voksende bekymring. Det blir en kanal for å spre rykter, desinformasjon, konspirasjonsteorier, kriminalitet, hat, eller direkte terror- og krigshandlinger. Nettet representerer med det en annen form for virusspredning i det moderne risikosamfunnet. Men kanskje vel så farlig. Så også i tilfellet Ebola, slik scenarioet utspilte seg i USA høsten 2014.
Ebolanoia
Under ebolakrisen i 2014 ble de to virale sidene av risikosamfunnet koblet direkte sammen. Amerikanske myndigheter brukte mediene flittig for å informere og berolige - og i selve USA ble det kun registrert 4 smittede og 2 døde. Men risiko og kriser som henholdsvis objektive og subjektive størrelser er som antydet langt fra det samme. Ebolanoia betegner nettopp hvordan frykten for ebola var hysterisk overdrevet.
Fenomenet bestod også av uttrykt mistillit til myndigheter, fagfolk og næringslivseliter. Myndighetene ble enten framstilt som totalt inkompetente til å håndtere risikoen, eller som å stå bak en konspirasjon som fabrikkerte risikoen. Én konspirasjonsvariant framstilte ebola som egentlig ganske ufarlig, eller til og med ikke-eksisterende. Myndighetene løy og overdrev bevisst faren. Den andre varianten erkjente at ebola var svært farlig. Konspiratørene hadde i dette tilfellet selv utviklet eller innført viruset i all hemmelighet.
Forestillingen om bevisst løgn og bedrag for å tjene en skjult dagsorden bestående av mer omfattende, ondsinnede formål er et bærende element i konspirasjonsteorier. Begge typer bedrag ble i så måte knyttet til dulgte motiv. Ebola-konspirasjonens formål var innføring av dramatiske overvåkings- og kontrolltiltak overfor amerikanske borgere, skadelig massevaksinering, profitt til legemiddelindustrien, alternativt ønsker om å intervenere i Vest-Afrika. Varianten som betraktet Ebola som virkelig og farlig la til at viruset var utviklet som et biologisk våpen, til bruk i krig eller til regelrett etnisk rensing innenlands og utenlands. Det være seg av hvite eller svarte befolkningsgrupper, alt ettersom.
Populisme og konspirasjonskultur
Det er ikke bare voldsomheten i disse anfallene av ebolanoia som skaper undring og bekymring. Men også at de nådde et stort publikum, hvorav mange åpenbart delte synspunktene om inkompetanse eller konspirasjon. Hvordan kan slikt forekomme i tilsynelatende moderne og opplyste samfunn som det amerikanske?
Som vi ble brutalt påminnet om i presidentvalget i 2016 er USA preget av skarpe sosiale og politiske motsetninger. På eliteplanet mellom det republikanske og det demokratiske partiet spisses de ytterligere til når det nærmer seg valg. Populistiske politikere fristes til å spille på den sterke mistilliten til Washington og eliter generelt blant velgerne.
Høsten 2014 stod en rekke seter i Kongressen på valg og flere var opptatt av å profilere seg foran nominasjonskampen til presidentvalget. Den ene republikanske kandidaten etter den andre valgte å bruke ebola-krisen til å så tvil om Obama-administrasjonens kompetanse. Den ble anklaget for å undervurdere faren, opptre amatørmessig og sette inn utilstrekkelige mottiltak. Donald Trump var blant de aller hissigste. Mediesystemet i USA er også nokså spesielt ved at høyresiden har høylytte talsmenn med stor rekkevidde i massemedia, via TV-kanalen Fox News og fenomenet talkradio. Ebola-kritikken, med vekt på inkompetanse, ble da også et sentralt tema der.
Mistilliten i befolkningen er så sterk at det amerikanske samfunnet er tilskrevet en særegen «konspirasjonskultur». Ebolanoia er et utslag av denne. De utvetydig konspirasjonsorienterte teoriene florerte på nettet, først og fremst spredt via ekstremt høyreorienterte nettsider og sosiale medier-kanaler. I den grad noen peker seg spesielt ut er det Alex Jones og hans Infowars. Jones er det nærmeste vi kommer en superstjerne blant konspirasjonsteoretikerne, med et enormt publikum og kontakter inn i det etablerte politiske miljø. Påtroppende president Trump var for eksempel en velkommen gjest på Jones’ show under presidentvalgkampen.
Den sterkt høyreorienterte mediegruppen Breitbart nådde også millioner av lesere på sine nettsteder med en rekke oppslag ment å underminere all tiltro til Obama-administrasjonens kompetanse til å håndtere Ebola. Sjefen der, Steve Bannon, beskrev året etter Breitbart som å være hovedplattformen for “alt-right"-bevegelsen, samtidig som han gikk over til å bli leder for Trumps valgkampanje. I dag er han rykket inn i Det hvite hus som Trumps sjefsstrateg og seniorrådgiver.
Post-fakta samfunnet
Konspirasjonskultur dyrkes ved at informasjonskanalene på TV, radio og nettet man bruker og stoler på avspeiler eget politisk ståsted. Den nasjonale offentligheten, hvor alle deltar i en opplyst debatt på tvers av politiske standpunkt, rives opp i masse småoffentligheter eller ekkokammer. Diskusjon og informasjonsdeling avgrenses til menigheter av dem som allerede er enige med hverandre.
Dermed blir også «sannhet» eller «fakta» lett noe relativt og konstruert innenfor rammene av den menigheten av likesinnede man tilhører. Satirikeren Stephen Colbert satte navn på dette allerede i 2005 når han lanserte sitt nærmest uoversettelige begrep «truthiness», for å betegne at sannhet er redusert til noe den enkelte «føler» er riktig. Begrepet fant snart veien inn i etablerte ordbøker som Oxford Dictionaries og Merriam-Webster, som kåret det til årets ord i 2006. «Emokrati» peker på noe av det samme, bare at her er alle ambisjoner om sannhet eller argumentasjon i enhver form satt til side, til fordel for rent føleri.
I tiåret som fulgte er fenomenet blitt så allment og utbredt internasjonalt at det komiske anslaget har fått et mer tragisk skjær. Trump-æraen er kan være innledningen til et samfunn helt løsrevet fra alle idealer om rasjonalitet og objektivitet. Fjorårets nyord betegner fenomenet som «det post-faktuelle samfunn» eller «post-sannhets politikk». Oxford Dictionaries fant det betegnende nok rimelig å kåre «post-truth» til årets ord i 2016. Dette spilles også på bevisst, gjennom planting av «falske nyheter», for å etablere «sannheter» som tjener egne politiske interesser.
Tesen om post-fakta samfunnet fanger utfordringen fra risikosamfunnet. Store grupper føler øket usikkerhet i kjølvannet av moderne globalisering, mister tillit til samfunnsinstitusjoner og kan være lett bytte for de enkle fortellingene som spres gjennom det nye mediesystemet. Når de etablerte portvokterne i de tradisjonelle mediene settes ut av spill må utfordringen først og fremst tas gjennom utdanningssystemet. For den nye generasjonen av samfunnsborgere blir det helt avgjørende å vite hvordan forholde seg kritisk til medietekster, kunne vurdere metoder og kilder bak tekstene, samt kunne forstå og anvende statistikk.
Dette innlegget ble skrevet i samarbeid med professor Jon Helge Lesjø, Høgskolen i Innlandet, i anledning temakveld på Forskningsdagene 2014. Presentasjonen kan du bla deg gjennom under.
Vi kjenner alle til politikere, både lokale og nasjonale, som tilsynelatende har vært for raske med å trykke på «like-knappen» på en Facebookside. I alle fall har de blitt stilt i forlegenhet og tvunget til å beklage både overfor politiske motstandere, egne ledere og i mer tradisjonelle medier. De støttet ikke det politiske budskapet de ga inntrykk av å like likevel. Hva er det som skjer med den politiske kommunikasjonen i ei tid der vi åpenbart er på veg inn i nye medieorden?
Påvirkning og dialog
Politisk kommunikasjon handler om påvirkning, spredning av informasjon og dialog mellom politikere og innbyggere i offentligheten. Etableringen av det moderne demokratiet med politiske partier og allmenn stemmerett ga massemediene en viktig rolle i kommunikasjonen mellom partiene og velgerne. I Norge utviklet det seg en medieorden der partiene var viktige organisatorer av pressen, og vi fikk et statlig kringkastingsmonopol med sterk vekt på opplysning og saklig formidling av kunnskap om de politiske alternativer.
Vi har hatt en rik flora av lokal- og regionaviser få land har kunnet måle seg med. Denne tradisjonelle medieordenen har gjennomgått flere djuptgående endringer.
Fra styring til uavhengighet
Den første store endringen var preget av at partienes eierskap og politiske styring av avisene ble erstattet av politisk uavhengige aviser, som riktig nok ble mer avhengig av økonomisk kravstore eiere.
Kringkastingsmonopolet ble oppløst og en rekke radio- og TV-stasjoner konkurrerer om lytternes og seernes oppmerksomhet. Partiene, som hadde mistet noe av sitt preg av å være massepartier med sterk forankring i lokalsamfunnene, møtte både et kommunikasjons- og et kapasitetsproblem.
Hvordan nå ut til velgerne med sitt budskap i en medieverden som var redigert av andre? Og hvordan møte kravene fra alle medier som trykket på? Svaret ble oppbygging av profesjonelle staber på kommunikasjon. For partiene ble det livsviktig å møte forventningene om kommentarer og utspill som fulgte nyhetsdøgnets logikk, og det ble liten tid til intern politisk behandling. Partiene var i økende grad blitt mediepartier.
Digital revolusjon
Vi har ikke helt fordøyd virkningene av disse omveltningene før vi opplever nye store endringer preget av kommunikasjonsbransjens vekst og den digitale revolusjonen. Etterspørselen etter eksperter på politisk kommunikasjon øker både i partiene og i organisasjons- og næringslivet. Lobbyvirksomhet overfor det politiske systemet er en gammel virksomhet, men etterspørselen etter PR-firmaenes tjenester har økt.
Pengemakt blir viktigere enn medlemsmakt for å få politisk innflytelse. De samme PR-firmaene er blitt et viktig arbeidsmarked for etterbruk av politikere, og for unge talent kan erfaring fra kommunikasjonsbransjen bli viktigere enn partiarbeid for framtidig karriere.
Mediehus i endring
Mens dens første medierevolusjonen førte til en klar maktforskyvning fra partiene til mediene, er det nå ikke minst mediehusene som gjennomgår drastiske endringer. Opplagene for papiravisene synker drastisk, kommunikasjonen flyttes over på elektroniske plattformer, og avisene sliter med å finne bærekraftige forretningsmodeller for sine digitale produkter. TV-stasjonene ser at tradisjonelt fjernsyn utfordres fra flere kanter, og de fleste medier befinner seg på stadig flere plattformer. Internett har endret spillereglene for de fleste aktørene i en framvoksende ny nettverkspreget medieorden.
I løpet av få år har de såkalte sosiale mediene blitt en vesentlig del av denne nye medieordenen. Fenomen som blogging, Facebook, Twitter, YouTube, Instagram og Snapchat har entret vår sosiale og politiske hverdag. Facebook benyttes daglig av mesteparten av de 3,1 millioner nordmenn som har profil der og ble nylig Norges største individuelle mediekanal. Flere av de andre sosiale mediekanalene er også i sterk vekst, slik at metningspunktet langt fra er nådd. For partiene og politikk i sin allmennhet er effekten av dette raske gjennombruddet av en ny type medium framstilt som revolusjonerende.
En revolusjon
Og en revolusjon er det, på linje med hva de nå etablerte kommunikasjonsteknologiene som trykkpressen, radio og TV i sin tid representerte for politisk virksomhet. Hva de har til felles, er at de alle la til rette for nye typer massebasert politisk kommunikasjon.
Til samme tid er det ikke slik at de ulike typene kommunikasjonskanaler nødvendigvis erstatter hverandre. Et nytt lag av mediekanaler legger seg oppå de gamle og samvirker med dem. Dette samvirket representerer hva vi kan kalle det hybride mediesystemet. For politiske aktører som politiske partier er derfor hovedutfordringen hvordan inkorporere den til enhver tid nye teknologien i sin totale kommunikasjonsstrategi og samtidig dra nytte av dens særegenheter.
Interaktivt og spontant
Blant disse særegenheter er at sosiale medier som plattform tilrettelegger for interaktivitet, hurtighet og spontanitet i kommunikasjonen. Dette står i kontrast til de tradisjonelle massemedienes redigerte kommunikasjon, hvor de få utvalgte snakker til de mange. De nye mediene muliggjør at kommunikasjonslinjene åpnes begge veier, og ikke bare opp og ned mellom borgere og politiske eliter, men også fram og tilbake mellom borgerne selv..
For partiene og politikerne betyr dette at de med ett kan kommunisere direkte og raskt med velgerne, uten å måtte gå via ulike redaksjoner. Men når borgerne også får valget mellom hvilke politikere eller politiske organisasjoner de vil følge – og lytte til – velger de gjerne dem de føler sterkest tilhørighet til. De frakobles derfor lett fra den felles offentligheten som var etablert gjennom mer tradisjonelle massemedia. Disse så det tross alt som sin oppgave å formidle og kommentere budskap fra hele det politiske spekteret på en balansert eller nøytral måte.
Ekkokammer
Hvis slik frakobling skjer i ekstrem grad vil den politiske offentligheten splittes opp i «ekkokammer» hvor en bare hører synspunkter som samsvarer med ens egne. Enkelte av disse kamrene dyrker fram radikalisering i retning hatpolitikk, politisk motivert voldsbruk eller regelrett terrorisme. Samtidig betyr de sosiale medienes fravær av redaksjon at det er enkelt å spre og skaffe seg tilgang til ekstreme typer propaganda og konspirasjonsteorier, slik at mulighetene for nyrekruttering vokser.
Den uredigerte virkeligheten og spontaniteten som de sosiale mediene representerer betyr at terskelen for selvsensur senkes. Det er ingen ekstra betenkningstid etter at ytringen er publisert. Den er umiddelbart tilgjengelig for alle. Partiorganisasjonene må derfor forholde seg til mer eller mindre gjennomtenkte og til dels uheldige utspill i full offentlighet fra sine tillitsvalgte.
Glemmes aldri
Den nevnte effekten av det hybride mediesystemet slår her inn for full kraft når reportere fra de etablerte massemediene følger nøye med og plukker raskt opp politikertabber i de sosiale mediene. En kommentar, en «like», et bilde eller en video, kanskje laget i de sene nattetimer, kan neste dag bli brettet ut for hele befolkningen i aviser, radio og TV.
En del politikere har også bittert fått erfare de sosiale medienes «lange hale». De sosiale mediene blir kort sagt etter hvert et reservoar av informasjon om politikeres ytringer og privatliv, dokumentert gjennom ens egen eller andres publisering. Hva de sa eller gjorde når de var ukjente eller opptrådte i høyst private sammenhenger kan med letthet hentes fram igjen senere av massemedia ved passende anledninger. Fortiden glemmes aldri og skillet mellom offentlig og privat er blitt mindre tydelig.
Mange politikere og politiske miljøer har fortsatt en lang veg å gå for å kunne håndtere den nye medievirkeligheten på en måte som tjener både dem selv og en kritisk opplyst offentlighet.
It may be comforting for those spending too much time on Game of Thrones - including yours truly - that it may have some relevance as political science and IR-theory are indeed incorporated into the storytelling. See the articles - and even some books - below for comments upon the political aspects of the series. It is updated on April 21. 2015, by no means pretending to be complete. Furthermore, some of the links may be dead by now.
Schmidt, P. (2012, juli 21). Some Reasons Why Daenerys Targaryen’s Character Is Even Better in Game of Thrones Than in Song of Ice and Fire. http://blogs.swarthmore.edu/pschmid1/?p=330
Schubart, R., & Gjelsvik, A. (Red.). (2016). Women of Ice and Fire: Gender, Game of Thrones and Multiple Media Engagements. S.l.: Bloomsbury Academic.
Den amerikanske kabelkanalen HBO sin serie Game of Thrones har per i dag vært kjørt over fire sesonger á 10 episoder fra 2011 til 2014, med stor og stadig økende seeroppslutning. Det litterære forelegget er den svært populære romanserien A Song of Ice and Fire, skrevet av George R.R. Martin, som startet med publiseringen av det første bindet titulert Game of Thrones i 1996.
Dette innlegget er kladden (fra november 2013) til en liten analyse av TV-serien og inngår i et større arbeid. For å gjøre det mer lesbart er referanser til den videre konteksten denne lille teksten inngår i tatt ut og litteraturreferanser forekommer bare som enkelte lenker. Se denne posten for en større lenkesamling om Game of Thrones.
Game of Thrones tilhører fantasy-genren, men er også spesiell fordi den bryter med mange av dens konvensjoner. I pakt med genren foregår den innenfor et fiktivt univers, med sentrum i riket Westeros, uten referanser til virkelig tid og sted. De mest umiddelbare assosiasjonene er middelalderen og det nordlige Europa. I sterkest grad kanskje de britiske øyer – om disse hadde vært stort som et kontinent.
Klimaet bryter også med virkeligheten ettersom årstidene varer over flere år. De tre første sesongene foregår i det som tilsvarer sommerhalvåret. Men vi hører stadig «Winter is coming». I pakt med genren er det innslag av det overnaturlige, i form av noen zombie-lignende White Walkers som befinner seg nord for grensen og drager tilhørende en av de rivaliserende klanene som spiller The Game of Thrones. Det er videre innslag av religiøs mystisisme i form av en sekt der enkelte av medlemmer har overnaturlige evner.
Men innslaget av det magiske som hører til genren er holdt mye i bakgrunnen, særlig i den første serien. Aktørene er mennesker med ulike egenskaper, med en nokså agnostisk og materiell orientering, som handler innenfor de strukturene som er satt, for å vinne Jerntronen og herske over Westeros. Mangelen på en entydig helt er også et påfallende brudd. Den som man kunne tro var utpekt til heltefigur ut fra visse idealistiske dyder og ha en sentral maktposisjon (Ned Stark) blir effektivt tatt livet av et stykke ut i den første serien. Mot slutten av sesong 3 kan dog alt tyde på at det innføres en idealistisk heltinneskikkelse (Daenerys Targaryan).
Ned Starks fall
Men i mellomtiden har vi sett Neds fall og at karakterene vi møter er sammensatte og viser seg stadig fra nye sider, slik at vi er langt fra sikker om hun vil bli noen heltinne. Innslagene av til tider brutal sex og rå vold bryter også med genrens fokus på romantikk og episk, blodløs «action». I så måte kan serien virke «realistisk» i betydningen av det er gjenkjennbare mennesketyper som handler, underkastet ytterst brutale omstendigheter. Derfor kan Game of Thrones også minne mer om nåtidige serier som Sopranos, heller enn Ringenes Herre. «Realismen» muliggjøres av at HBO er en kabelkanal, slik at man slipper å bekymre seg over reaksjoner fra annonsører eller filmsensuren.
Det er et bemerkelsesverdig genre-brudd at serien starter der normal fantasy ville sluttet. Opprøret mot en ond og gal konge fra klanen Targaryan er avsluttet og freden er gjenopprettet ved å innsette den kongen alle ville ha. Men spillet om Jerntronen settes i gang når denne kongen dør under mystiske omstendigheter og arvefølgen er uklar, slik at flere rivaliserende klaner nå ser sin sjanse. Den som oppdager og prøver å få iverksatt den riktige arvefølgen (Ned Stark) blir raskt ryddet av veien.
Basert på en idé fra de klassiske realistene
Det kan dermed se ut som klassiske realister som Thukydid, Machiavelli og Hobbes nærmest står for manuskriptet for en populær og særdeles vellaget TV –serie. Thukydids beretning i verket Pelopponeserkrigen – og særlig dialogen mellom representantene for atherne og borgerne på Melos betraktes som et tidlig lærestykke i betydningen av naken egeninteresse og maktbruk mellom stater.
Den italienske renessansepolitikeren Niccolo Machiavelli tok opp samme perspektiv i Fyrsten, men her i større grad anlagt på innenrikspolitiske maktanliggender. Machiavelli betoner da også mer strategisk bruk av makt og list («løver» og «rever») for i sikre fyrstens makt og statens ytre interesser. Som hos Thukydid er troen på idealer, normer og rettskaffenhet ytterst begrenset.Dyd hos Machiavelli er evnen til å oppnå resultater i en brutal verden:
Many men have imagined republics and principalities that never really existed at all. Yet the way men live is so far removed from the way they ought to live that anyone who abandons what is for what should be pursues his downfall rather than his preservation; for a man who strives after goodness in all his acts is sure to come to ruin, since there are so many men who are not good (Fyrsten, kap. 15).
Den engelske filosofen Thomas Hobbes skrev verket Leviathan under den engelske borgerkrigen fra 1642-51. Med utgangspunkt i en «naturtilstand» uten noen overordnet myndighet beskrev han dette som også å være en sammenhengende krigstilstand («alles krig mot alle»), der normer og idealer hadde lite for seg. Når frihet blir suboptimalt for enhver borger argumenterer Hobbes derfor for en sterk sentralmakt («the sovereign») for å gjøre slutt på den (hypotetiske) elendigheten som følger av anarki.
In such condition, there is no place for industry; because the fruit thereof is uncertain: and consequently no culture of the earth; no navigation, nor use of the commodities that may be imported by sea; no commodious building; no instruments of moving, and removing, such things as require much force; no knowledge of the face of the earth; no account of time; no arts; no letters; no society; and which is worst of all, continual fear, and danger of violent death; and the life of man, solitary, poor, nasty, brutish, and short. (Leviathan, Kap. 13)
Moderne realisme
Disse perspektivene er videreført i moderne IR-teori, der hovedpoenget er at selv om anarkiet er fjernet innenfor konsoliderte stater er det fortsatt det grunnleggende trekk ved det internasjonale systemet (Kalnes, Røhr, & Austvik, 2010, Kap 1). Det ligger i en permanent krigstilstand, der faktiske krigsutbrudd bare unngås ved avskrekking og listig diplomati overfor andre stater. Systemet er mest fredelig og stabilt når makten i systemet er balansert rundt dannelse av noen få poler, slik at statene holder hverandre i sjakk. Maktbalanse, avskrekking og list er i så måte en erstatning for en suveren «verdensfyrste», som sannsynligvis ingen vil ønske.
Det er dog en god del nyanser og utvikling innen moderne realisme. Ny-realismen anser ikke lenger betydningen av menneskets karakter som særlig interessant, det er selve den anarkiske strukturen i systemet som styrer statenes og statsledernes atferd. Vinnerne vil være de som har sikret seg mest makt og evner å bruke den strategisk, og fortsatt advares det mot å la seg styre av naiv idealisme. Det er imidlertid et skille i synet på om stater er tilbøyelig til å bruke makt aggressivt og ekspansivt («offensiv realisme») (John J.Mearsheimer, 2001) eller bare opparbeider seg makt for å redusere usikkerhet i forhold til andre stater («defensiv realisme») (Waltz,1979).
Richard Betts foreleser om Realisme
Game of Thrones synes derfor å være unikt inntak, både som illustrasjon av tema som statsbygging og krigføring, men også ad hendelser som for eksempel borgerkriger, utbruddet av 2. verdenskrig eller den kalde krigen.Den representerer sammenbruddet av et imperium og dermed innføringen av en anarkisk struktur, med en «alles krig mot alle», her kalt Game of Thrones. I så måte kan den også benyttes til å diskutere borgerkriger, såkalte nye kriger og forfeilede stater, der den sentrale myndighet utfordres eller settes helt ut av spill, med krigen i Syria som det nyeste, tragiske eksempelet.
De to revene Varys og Littlefinger
I Games of Thrones ser narrativen ut til å være at den som står for opprettholdelse av normer og idealer, som Ned Stark, ryddes effektivt av veien av mer veltilpassede aktører som har forstått spillet. To kanskje spesielt interessante aktører er de to uten så mye formell makt eller familiebånd med de rivaliserende klanene; Lord Varys og Petyr 'Littlefinger' Baelish. Disse to manøvrerer i kaoset i borgerkrigstilstanden, som rådgivere og allierte for skiftende herskere, alt ettersom hvordan de mener spillet går. Begge opptrådte for eksempel som allierte for Ned Stark, så lenge han hadde kontroll over maktposisjonen sin som «kongens hånd». Straks den sviktet skiftet de også side.
Begge er rasjonelle aktører som analyserer situasjonen godt, ut fra et realpolitisk ståsted for å realisere sine målsettinger, og opptrer som «rever». Men deres angivelige målsettinger er forskjellige. Lord Varys er mer orientert mot fellesskapet og å komme ut av den suboptimale situasjonen som skapes av kaoset og «alles krig mot alle». I så måte er han kanskje en defensiv realist, ettersom målet er gjenopprettelse av ro og orden i riket og få på plass en «sovereign» som kan stabilisere situasjonen.
Littlefinger er av en annen støpning og direkte orientert mot hva som gavner ham selv, og ser situasjonen som å gi muligheter for de «underdogs» som forstår spillet og er villig til å bruke den. Han er i så måte en «rev» og «offensiv realist». Mot slutten av episoden The Climb (sesong 3, Episode 6) er det en dialog mellom de to på noen minutters lengde der de to formulerer sine syn. Etter at de har utvekslet noen replikker over sine respektive renkespill over hverandre – og andre – summeres det hele opp:
Lord Varys: I did what I did for the good of the realm.
Littlefinger:The realm. Do you know what the realm is? It's the thousand blades of Aegon's enemies, a story we agree to tell each other over and over, until we forget that it's a lie.
Lord Varys:But what do we have left, once we abandon the lie? Chaos? A gaping pit waiting to swallow us all.
Littlefinger:Chaos isn't a pit. Chaos is a ladder. Many who try to climb it fail and never get to try again. The fall breaks them. And some, are given a chance to climb. They refuse, they cling to the realm or the gods or love. Illusions. Only the ladder is real. The climb is all there is.
(Det er også en interessant diskusjonstråd på Reddit som får fram fortolkningspotensialet i den aktuelle meningsutvekslingen. Slike utvekslinger et det mange av i serien og trofaste seere har samlet dem opp, blant annet i Internet Movie Database, hvor en finner beskrivelse av karakterene og dialogene de deltar i.)
Klanenes løver og rever
Andre aktører representerer også interessante variasjoner innen realismen. Lannister-klanen, som (foreløpig) har grepet på jerntronen synes å representere klassisk Machiavelliansk realisme, med sin veksling av voldsbruk, listige allianser og svik. Dog representerer kortvokste Tyrion Lannister sannsynligvis en mer moderne defensiv realisme, med sine taktiske evner og forsiktige tilbakenholdenhet med hensyn til unødvendig voldsbruk. I løpet av serie to vokser han med dette fram som noe av en helt som kan spillet og ser at overtramp og voldseksesser kan lede til at en taper spillet. Eller kanskje snarere en anti-helt fordi Lannister-klanen etter hvert viser seg dum nok til å tilsidesette ham.
En annen defensiv, men uheldigvis mindre strategisk, realist er kanskje Robb Stark, som egentlig bare ønsker selvstendighet og fred for sitt eget rike i Winterfell. Men han drives i retning offensiv realisme av sine egne, dels for hevn mot Lannisters og for å ta kontroll over Jerntronen. I spillet mot Lannister blir han imidlertid taperen, fordi de forstår spillet bedre og han selv begår en utilgivelig tabbe ved å bryte vilkåret om giftermål for alliansen med Walder Frey. Resultatet er en sjokkartet nedslakting av mesteparten av klanens medlemmer i episode 9 i serie 3.
Ser vi bort fra det (mulige) idealistiske innslaget hos Darnareys Targaryan (se under) framstår hun, Stannis Baratheon og klanen Greyjoy som de mest «offensive» realistene blant klanene. Alle kommer fra relativt marginale posisjoner og har mest å vinne på å opptre revisjonistisk. På den annen side er de alle beheftet med strategiske handicap ved at de tilsynelatende ikke helt forstår spillet.
Usikkerheten med Darnareys Targaryan er allerede nevnt, men hun har et strategisk overtak ved å være den eneste spilleren som har kontroll over masseødeleggelsesvåpen i form av sine tre drager. Parallellen til USAs kortvarige monopol på atomvåpen etter 2. verdenskrig kan være slående. Stannis Baratheon, den døde kongens bror og den rettmessige arvtaker ut fra Ned Starks vurdering, får redusert sin evne til rasjonell, strategisk vurdering gjennom påvirkning av religiøs mystisisme, formidlet av prestinnen Melisandre. Den siste offensive aktøren, the Greyjoys, makter heller ikke å opptre strategisk. Dette er særlig på grunn av Theon Greyjoys hemningsløse voldsbruk i Winterfell, der deres relativt svake posisjon med hensyn til maktmidler skulle tilsi mer forsiktighet.
Smart makt, idealisme - og ny-konservatisme?
Det kan, på slutten av serie tre, også virke som om det igjen er rom for aktører med idealer i den grad de har forstått spillet og har vilje og evne til å bruke makt. Datteren av kongen fra før serien starten, Darnareys Targaryan, samler tilhengere og tropper i xxx med tanke på å gjenerobre tronen i Westeros. Hennes mål ser etter hvert ut som å ha idealistiske innslag, ettersom hun søker å beskytte kvinner fra overgrep, sette slaver fri og vinner tilhengere i folket og blant egne soldater på det.
Den amerikanske IR-teoretikeren Joseph Nye benevner evnen til å vinne oppslutning gjennom overbevisning og begeistre andre som myk makt og tradisjonelle maktmiddel som hard makt(Nye, 1990). Vinneren vil, ifølge Nye, være den som vet når de forskjellige typene makt bør utøves og i hvilke kombinasjoner. Dette kaller han smart makt, et konsept som har vunnet politisk innpass under Obama-administrasjonen. Darnareys Targaryan er heller ikke fremmed for å bruke vold og «hard makt» når hun mener det er nødvendig, slik at hun muligens kan være et eksempel på «smart makt».
Joseph Nye forklarer om myk makt ("Soft Power") og andre former for makt
Men ikke alle «idealer» er nødvendigvis til enhver tid forbundet med «myk makt». Hva som er attraktivt for noen kan være fremmed eller direkte utenkelig for andre. Innenfor IR-teori er den idealistiske ambisjonen om å skape en fredeligere verden gjennom demokrati og marked ofte benevnt som «Wilsonianism», etter den amerikanske presidenten. Det er dog ikke gitt at alle stater vil like en slik modell – og i enda mindre grad hvis de blir påtvunget den gjennom en erobringskrig. Når den ledende amerikanske realisten John Mearsheimer tok avstand fra den siste Bush-administrasjonens felttog i Irak i 2003 mente han den skyldtes en uheldig blanding av «hard makt» og idealisme:
Neo-conservative theory – the Bush doctrine – is essentially Wilsonianism with teeth. The theory has an idealist strand and a power strand: Wilsonianism provides the idealism, an emphasis on military power provides the teeth (J.J.Mearsheimer, 2005)
På slutten av serie 3 er den endelige skjebnen til Darnareys Targaryan fortsatt ikke avgjort og kan være gjenstand for interessante diskusjoner. Vil hennes korstog ende på samme måte som Bush-administrasjonens ny-konservative korstog i Midtøsten? Her er det med andre ord mye å spille på med hensyn til å illustrere realisme – kontra idealisme – og identifisere ulike posisjoner innenfor realismen, innenfor det positivistiske perspektivet.
Konstruktivisme - og hvordan verden kunne vært
Game of Thrones gir dermed rikelig anledning til å reflektere over ulike perspektiv og fortolkningsmuligheter over hvordan verden "er" - eller kunne vært. Den nederlandske utenriksministeren Frans Timmermans valgte nylig også bruke Game of Thrones for å anskueliggjøre Europas utfordringer i et nylig foredrag:
I want to use Game of Thrones in my lecture today because Game of Thrones sort of captures the Zeitgeist more than anything else I've seen. It's the perfect metaphor for where we stand as a society. It is confusing. (Timmermans, 2013) (Linken tar deg også til videopptak av foredraget)
Til en slik refleksjon hører selvsagt også dekonstruksjon, og rekonstruksjon. Hvilke deler av virkeligheten er det dette «vinduet mot verden» ikke viser oss i det hele tatt? Narrativen i Game of Thrones kan for eksempel også brukes til å peke på mulighetene til å komme ut av en suboptimal situasjon som «alles krig mot alle» medfører gjennom samarbeid. Spillet drives videre med høy intensitet ikke bare fordi premien er så stor, men også fordi det å tape blir så fatalt.
Hvilke typer politiske system kan redusere gevinsten ved å vinne og risikoen ved å tape i kampen om den politiske makten? Her kan linjene trekkes for eksempel til forskjellene mellom de skandinaviske statenes politiske system kontra mange afrikanske stater.
Trusselen som truer med å ødelegge alle jordens klaner?
Den andre siden ved suboptimalitet er det som ligger og spøker i bakgrunnen i hele tre første sesongene; ytre trusler som truer alle klanene og hele befolkningen i Westeros. Er det de zombie-lignende «Whitewalkers» utenfor muren i nord som vil invadere og ødelegge dem alle til slutt? Eller er det den flerårige vinteren som alle vet kommer, men ingen later til å bry seg stort om?
Selv om seriens karakterer er mest opptatt av å ødelegge hverandre, inviterer seriens metanarrativ til refleksjon over nødvendigheten av samarbeid – og hvorfor det er vanskelig å få til. Den kan dermed leses side ved side med den tyske sosiologen Ulrich Beck og hans tanker om "kosmopolitisk realisme". Den felles risikoen blir større enn risikoen de enkelte aktørene utgjør for hverandre - og styrker dermed også deres interesse i å samarbeide, for i det hele tatt å overleve.
