Dette innlegget er første forsøk på å skrive en tekst som drøfter forholdet mellom populærkultur og forståelse av risiko og mulige katastrofer som det kan være vanskelig å forestille seg. I anledning Forskningsdagene 2019 ble deler av denne teksten brukt i et innlegg som ble publisert i Hamar Arbeiderblad 9.10.2019 under tittelen Klimautfordringer i Game of Thrones. Den åpne onlineversjonen finner du her.
------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Soteigai
En risiko eller krise - og eventuelle katastrofer den kan ende med - eksisterer også som subjektive forestillinger. I mange tilfeller viser det seg at mange ikke kan forestille seg risiko før katastrofen er et faktum og det er for sent å forhindre den. Fukushima-katastrofen i Japan i 2011 representerer hva den japanske undersøkelseskommisjonen kalte “soteigai”. Hinsides hva de kunne forestille seg. Det de ikke kunne forestille seg - og derfor forberede seg på - var en trippel katastrofe. Et enormt jordskjelv etterfulgt av en tsunami, som igjen utløste den største kjernekraftulykken siden Tsjernobyl. Den britiske forskeren Ben O’Loughlin karakteriserer i så måte “soteigai” som en fatal brist i borgernes og ansvarlige ledere sin forestillingsevne. |
| Attribution-ShareAlike 2.0 Generic (CC BY-SA 2.0) |
Den offentlige diskursen om klima og hvordan verdens ledere håndterer klimaendringene tyder kanskje også på “soteigai”. Fornektelse av og skepsis til behov for klimatiltak sprer seg også blant sentrale statsledere. En FN-rapport fra november 2018 påviste at de globale utslippene av klimagasser hadde økt i 2017, ikke blitt redusert. FN avholdt derfor et krisetoppmøte i New York 23. September 2019 for å diskutere hvordan redusere utslipp av klimagasser for å begrense global oppvarming til 2 grader, slik Paris-avtalen fra 2015 forutsatte. Samtidig avholdt unge over hele verden en global klimastreik 20.-27. September for å understreke alvoret i situasjonen. Denne var frontet av den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg, som heller valgte å protestere utenfor Riksdagen hver fredag framfor å utdanne seg for en verden som kanskje ville gå under. Hun inspirerte skoleelever over hele verden til å gjøre det samme.
Rett nok tyder kommunevalgsresultatet på at klimapolitikk er blitt en viktigere sak for mange. Men med MDG og Bompengelistene på hver sin side av spekteret. En fersk global spørreundersøkelse gjennomført av YouGov viser at Norge ligger nær bunnen, sammen med blant annet USA, når det gjelder bevissthet om klimakrisen. 35% sier seg enig i at “klimaet endrer seg, hovedsakelig på grunn av menneskelig aktivitet”. Bare 12% tror at klimaendring vil få stor effekt på ens eget liv. På den andre siden erkjenner 57% at drastiske endringer må til for å unngå de verste utslagene. Men under halvparten mener de selv eller Norge kunne gjøre mer. Generelt avtegner det seg et bilde av at respondentene i Vesten er langt mindre opptatt av klima enn dem i Asia. Og Norge er blant verstingene i Vesten.
Høyres medlem i energi- og miljøkomiteen på Stortinget Tina Bru hadde et poeng når hun nylig uttalte til Aftenposten at «..det er viktig å ha støtte i befolkningen før man går i gang med drastiske klimatiltak … Hvis ikke risikerer vi et tilbakeslag fra velgerne, og da får vi ikke gjort så mye». Hva kan så skape forståelse for at politikken er nødvendig, slik at folk blir med på laget, slik Bru etterlyser?
 |
| This file is licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International license. |
Rett nok tyder kommunevalgsresultatet på at klimapolitikk er blitt en viktigere sak for mange. Men med MDG og Bompengelistene på hver sin side av spekteret. En fersk global spørreundersøkelse gjennomført av YouGov viser at Norge ligger nær bunnen, sammen med blant annet USA, når det gjelder bevissthet om klimakrisen. 35% sier seg enig i at “klimaet endrer seg, hovedsakelig på grunn av menneskelig aktivitet”. Bare 12% tror at klimaendring vil få stor effekt på ens eget liv. På den andre siden erkjenner 57% at drastiske endringer må til for å unngå de verste utslagene. Men under halvparten mener de selv eller Norge kunne gjøre mer. Generelt avtegner det seg et bilde av at respondentene i Vesten er langt mindre opptatt av klima enn dem i Asia. Og Norge er blant verstingene i Vesten.
Høyres medlem i energi- og miljøkomiteen på Stortinget Tina Bru hadde et poeng når hun nylig uttalte til Aftenposten at «..det er viktig å ha støtte i befolkningen før man går i gang med drastiske klimatiltak … Hvis ikke risikerer vi et tilbakeslag fra velgerne, og da får vi ikke gjort så mye». Hva kan så skape forståelse for at politikken er nødvendig, slik at folk blir med på laget, slik Bru etterlyser?
Klimafiksjon mot soteigai
Vitenskapelig produksjon av fakta, blant annet gjennom FNs klimapanel, har vært nødvendig for å dokumentere behovet for klimatiltak. Men ikke tilstrekkelig for å fremme politisk handling. Muligens kan fiksjon av det populærkulturelle slaget bidra til å hele denne bristen; å forestille seg det uforestillbare? La oss se på muligheten som kan ligge i Cli-Fi; klimafiksjon, som politisk kommunikasjon om klimakrisen.
Bloggeren Danny Bloom var sannsynligvis den første brukte begrepet og oppfordret til å benytte skjønnlitteraturen til å fremme forståelsen for klimasaken. Men forfattere hadde lenge før dette – og senere – skrevet klimafiksjon. Cli-Fi dekker selvsagt også andre kunstneriske ytringsformer. Jeg vil spesielt se på filmer og TV-serier her. Susan Sontag anbefalte allerede i 1961, i sitt essay The Imagination of Disaster, dette som virkemiddel for å framstille mulige katastrofer. De forenkler, er mindre krevende intellektuelt, og gjør ikke krav på vitenskapelighet. De kan spille direkte på sansene ved hjelp av bilder og lyd. Som Sontag bemerket inviterer film til en «fantasi der en gjennomlever sin egen død, byers død og ødeleggelsen av menneskeheten».
Bloggeren Danny Bloom var sannsynligvis den første brukte begrepet og oppfordret til å benytte skjønnlitteraturen til å fremme forståelsen for klimasaken. Men forfattere hadde lenge før dette – og senere – skrevet klimafiksjon. Cli-Fi dekker selvsagt også andre kunstneriske ytringsformer. Jeg vil spesielt se på filmer og TV-serier her. Susan Sontag anbefalte allerede i 1961, i sitt essay The Imagination of Disaster, dette som virkemiddel for å framstille mulige katastrofer. De forenkler, er mindre krevende intellektuelt, og gjør ikke krav på vitenskapelighet. De kan spille direkte på sansene ved hjelp av bilder og lyd. Som Sontag bemerket inviterer film til en «fantasi der en gjennomlever sin egen død, byers død og ødeleggelsen av menneskeheten».
En gjennomgang av den internasjonale filmdatabasen IMDB viser at klima og klimakrise er et sentralt tema for film- og TV-industrien. Det er en sann overflod av klimadokumentarer, hvorav Al Gores An Inconvenient Truth fra 2008 er den som nådde det største publikummet. Men dokumentarer betraktes fort som å fremme bestemte synspunkter. Dette kan fremmedgjøre deler av det potensielle publikummet og ende opp med å nå bare dem som allerede er overbevist.
Bruker vi “lønnsomhet” (US BoxOffice brutto inntjening) som kriterium for hvor stort publikum filmene egentlig når viser det seg at klimakrise kun er et viktig tema i to filmer blant de 250 mest lønnsomme; Christopher Nolans Interstellar fra 2014 og Roland Emmerich sin The Day After Tomorrow fra 2004. De er rangert som henholdsvis nummer 231 og 235, med inntjening på i underkant av 190 millioner dollar hver. Budskapet er mest tydelig i den action-pregede The Day After Tomorrow, hvor vi bivåner en pågående klimakatastrofe mens den plutselig skjer. Interstellar er mer dvelende og fokuserer på søking etter nye beboelige planeter når klimaendringene har gjort jorden ulevelig.
Dystopier og effekt
En dystopi er en fiktiv - eller oppdiktet - forestilling om en uønsket, men mulig framtidstilstand. Mange av dem sier dessverre lite om hvordan verden kom dit, og de kritiske veiskiller der andre valg kunne vært gjort. De kan derfor sjelden fungere som pedagogisk “bro til framtiden”. Gir de derfor en lammende følelse av upåvirkelighet? Et inntrykk av manglende realisme? Eller kan de virke mobiliserende til handling i dag, for å unngå å havne i den dystopiske tilstanden? Filmskaperne arbeider innenfor strenge rammer. De må unngå å preke og dermed fremmedgjøre dem som ikke er helt overbevist. Samtidig må de skape en troverdighet om en mulig katastrofe – og vise at den kan unngås ved aktiv handling. Og – som Sontag observerte – spille på sanser og følelser for å engasjere.
Det er et åpent spørsmål om populærkulturelle framstillinger i det hele tatt påvirker den offentlige diskursen om klima. Eller er det slik at populærkulturen bare speiler av den samme diskursen? Publikum fortolker hva de leser, eller ser på skjerm og lerret, på ulike måter. En klimafornekter vil for eksempel raskt fortolke en massiv dominans av Cli-Fi som bekreftelse på en konspirasjon. Eller mindre engasjerte publikummere forblir lite engasjert i problematikken, fordi filmen nærmest betraktes som lett fordøyelig, virkelighetsfjern klimakriseporno. Alternativt kan dystopien være så ekstrem at den gir inntrykk av håpløshet. Det er lite en kan gjøre. Fatalisme blir resultatet, i stedet for handling.
Hvilke typer populærkulturelle filmer kan sies å være “gode” med hensyn til å formidle klimaproblematikken? Er det de som evner å påvirke og mobilisere? Eller skal vi stille krav om at de formidler kompleksiteten i klimaproblematikken, selv om det går på bekostning av evnen til å mobilisere? Disse spørsmålene plasserer seg for det første i spennet mellom fakta og fiksjon, med “faction” som mellomstasjon. For det andre kan de plasseres i spennet mellom “læring” og “underholdning”, med hybriden “edutainment” imellom. Cli-Fi bør dermed egentlig inneholde både «faction» og «edutainment».
Fiksjonsfilmer som når et stort publikum, som The Day After Tomorrow, kan gjerne se ut som hvilken som helst “useriøs” katastrofefilm. Nå med klima som et bekvemmelig tema for å skape underholdning. Ikke uventet fikk den mye kritikk ikke å være helt vitenskapelig. Samtidig formidler den effektivt en fortelling med mennesker som trekkes inn i katastrofen. Det kan engasjere og få publikum til lettere å forestille seg det uforestillbare. En undersøkelse gjort av Yale Program On Climate Communication viste også at The Day After Tomorrow hadde en signifikant virkning på publikums oppfatning av farene ved klimaforandring og faktiske intensjoner om å gjøre noe med det.
Nyere filmer som har klima eller andre miljøkatastrofer som bakteppe har stort sett mislyktes. Så kan en beklage seg over at Hollywood ikke klarer å få til en Forrest Gump for å vekke publikum i klimapolitikken. Roland Emmerich har selv klaget over hvor vanskelig det er å finne en historie som de risikosky Hollywood-selskapene er villig til å finansiere.
 |
| Attribution 2.0 Generic (CC BY 2.0) |
Game of Thrones som Cli-Fi
HBO-serien Game of Thrones som spesielt fengslet unge mennesker verden over i 9 sesonger kan fortolkes som å inneholde store doser av klimaproblematikk. Selv om den foregår i et Fantasy-univers en gang for lange siden, i et land langt, langt borte. Westeros har ikke engang hatt en industriell revolusjon som kunne igangsatt menneskeskapte klimaendringer. Like fullt har det vært hete diskusjoner om vår tids klimaendring er en del av fortellingen i GoT. Dette startet allerede da George R.R. Martin begynte å gi ut de første bøkene som serien bygger på.
Her er det hovedsakelig to elementer som går igjen. Det første gjelder de zombieaktige White Walkers som holder til utenfor muren, men etter hvert trenger gjennom og truer med å utslette hele Westeros. Allerede i begynnelsen av serien får hovedstaden rapporter om dem, men fornekter at de eksisterer. Mot slutten av serien fremlegges tilstrekkelig dokumentasjon til at de krigende partene inne i Westeros blir overbevist. De legger sine interne rivaliseringer til side og forenes i en vellykket kamp mot The White Walkers. Dette fungerer med andre ord som en metafor for fornektelse om eksistensielle trusler og vanskene med å samarbeide for å stoppe dem.
Det andre gjelder “Winter is coming”, som vi også hører helt fra starten av. Dette går selvsagt direkte på den langsomme klimaforandringen fra den flerårige sommeren til en flerårig vinter. Men svært få, unntatt Starks-klanen, ser ut til bry seg. Bortsett fra The Wildlings, klimaflyktningene som vil innenfor muren. De viser seg da også å bli verdifulle partnere i kampen mot The White Walkers.
Dagens innvandringsdebatt i USA er for øvrig snudd på hodet i The Day After Tomorrow, der amerikanerne ender opp som klimaflyktninger. I Mexico! Det er verdt å huske FNs høykommissær for flyktninger som har minnet oss om at dette ikke er noen fremtidsscenario. Gjennomsnittlig har det hvert år siden 2008 vært 21.5 millioner mennesker som har vært drevet vekk fra sine hjem på grunn av plutselig ekstremvær og følgene av det.
Forfatter Martin selv og skaperne av serien har latt mye stå åpen for fortolkning. Men klimabudskapet er etter hvert blitt en vesentlig del av diskursen om bøkene og serien. Dette har også blitt stadig mer tydelig utover i serien når serieskaperne har stått mye friere i forhold til Martins bøker. Men Martin selv mener også at GoT er “a perfect metaphor for understanding climate change.” Han høres nesten ut som et ekko av Greta Thunberg når han bemerker at “All of these things (jobs, elections) are important issues. But none of them are important if, like, we’re dead and our cities are under the ocean.”
Kampen om den beste fortellingen
Vi lar Tyrion Lannister få det siste ordet “There’s nothing in the world more powerful than a good story. Nothing can stop it. No enemy can defeat it.” Men kampen fortsetter om å ha den beste fortellingen som inviterer oss til å forestille oss klimautviklingen framover.
