tirsdag 21. april 2015

Game of Thrones and political science (updated)

Been doing some background research on the HBO Series Game of Thrones for a case study in one of two chapters I wrote for a book on Media Pedagogy with several colleagues here at Lillehammer University. I also wrote a short article on the subject in the main Norwegian newspaper Aftenposten on the subject in April 2015. An older and longer version is to be found here on this blog.

It may be comforting for those spending too much time on Game of Thrones - including yours truly - that it may have some relevance as political science and IR-theory are indeed incorporated into the storytelling. See the articles - and even some books - below for comments upon the political aspects of the series. It is updated on April 21. 2015, by no means pretending to be complete. Furthermore, some of the links may be dead by now.
 
Posted by at
Labels: , , , ,

mandag 13. april 2015

Game of Thrones og samfunnsvitenskapelig teori


Den amerikanske kabelkanalen HBO sin serie Game of Thrones har per i dag vært kjørt over fire sesonger á 10 episoder fra 2011 til 2014, med stor og stadig økende seeroppslutning. Det litterære forelegget er den svært populære romanserien A Song of Ice and Fire, skrevet av George R.R. Martin, som startet med publiseringen av det første bindet titulert Game of Thrones i 1996.
Dette innlegget er kladden (fra november 2013) til en liten analyse av TV-serien og inngår i et større arbeid. For å gjøre det mer lesbart er referanser til den videre konteksten denne lille teksten inngår i tatt ut og litteraturreferanser forekommer bare som enkelte lenker. Se denne posten for en større lenkesamling om Game of Thrones.
Les mer:
Casestudiet er publisert i boken Mediepedagogiske perspektiver. Mediesosialisering, undervisning om og med medier. Utgitt på Cappelen 2015 og redigert av Fritze, Nordkvelle og Haugsbakk.
En forelesning i Mediepedagogikk høsten 2014 tar opp temaet. Se særlig Del 3 for Game og Thrones.
En kronikk i Aftenposten om Game of Thrones fra april 2015. Hva kan du lære av Game of Thrones?




Realistisk fantasy

Game of Thrones tilhører fantasy-genren, men er også spesiell fordi den bryter med mange av dens konvensjoner. I pakt med genren foregår den innenfor et fiktivt univers, med sentrum i riket Westeros, uten referanser til virkelig tid og sted. De mest umiddelbare assosiasjonene er middelalderen og det nordlige Europa. I sterkest grad kanskje de britiske øyer – om disse hadde vært stort som et kontinent.

Klimaet bryter også med virkeligheten ettersom årstidene varer over flere år. De tre første sesongene foregår i det som tilsvarer sommerhalvåret. Men vi hører stadig «Winter is coming». I pakt med genren er det innslag av det overnaturlige, i form av noen zombie-lignende White Walkers som befinner seg nord for grensen og drager tilhørende en av de rivaliserende klanene som spiller The Game of Thrones. Det er videre innslag av religiøs mystisisme i form av en sekt der enkelte av medlemmer har overnaturlige evner.

Men innslaget av det magiske som hører til genren er holdt mye i bakgrunnen, særlig i den første serien. Aktørene er mennesker med ulike egenskaper, med en nokså agnostisk og materiell orientering, som handler innenfor de strukturene som er satt, for å vinne Jerntronen og herske over Westeros. Mangelen på en entydig helt er også et påfallende brudd. Den som man kunne tro var utpekt til heltefigur ut fra visse idealistiske dyder og ha en sentral maktposisjon (Ned Stark) blir effektivt tatt livet av et stykke ut i den første serien. Mot slutten av sesong 3 kan dog alt tyde på at det innføres en idealistisk heltinneskikkelse (Daenerys Targaryan).



Ned Starks fall

Men i mellomtiden har vi sett Neds fall og at karakterene vi møter er sammensatte og viser seg stadig fra nye sider, slik at vi er langt fra sikker om hun vil bli noen heltinne. Innslagene av til tider brutal sex og rå vold bryter også med genrens fokus på romantikk og episk, blodløs «action». I så måte kan serien virke «realistisk» i betydningen av det er gjenkjennbare mennesketyper som handler, underkastet ytterst brutale omstendigheter. Derfor kan Game of Thrones også minne mer om nåtidige serier som Sopranos, heller enn Ringenes Herre. «Realismen» muliggjøres av at HBO er en kabelkanal, slik at man slipper å bekymre seg over reaksjoner fra annonsører eller filmsensuren.
Det er et bemerkelsesverdig genre-brudd at serien starter der normal fantasy ville sluttet. Opprøret mot en ond og gal konge fra klanen Targaryan er avsluttet og freden er gjenopprettet ved å innsette den kongen alle ville ha. Men spillet om Jerntronen settes i gang når denne kongen dør under mystiske omstendigheter og arvefølgen er uklar, slik at flere rivaliserende klaner nå ser sin sjanse. Den som oppdager og prøver å få iverksatt den riktige arvefølgen (Ned Stark) blir raskt ryddet av veien.

Basert på en idé fra de klassiske realistene

Det kan dermed se ut som klassiske realister som Thukydid, Machiavelli og Hobbes nærmest står for manuskriptet for en populær og særdeles vellaget TV –serie. Thukydids beretning i verket Pelopponeserkrigen – og særlig dialogen mellom representantene for atherne og borgerne på Melos betraktes som et tidlig lærestykke i betydningen av naken egeninteresse og maktbruk mellom stater.

Den italienske renessansepolitikeren Niccolo Machiavelli tok opp samme perspektiv i Fyrsten, men her i større grad anlagt på innenrikspolitiske maktanliggender. Machiavelli betoner da også mer strategisk bruk av makt og list («løver» og «rever») for i sikre fyrstens makt og statens ytre interesser. Som hos Thukydid er troen på idealer, normer og rettskaffenhet ytterst begrenset.  Dyd hos Machiavelli er evnen til å oppnå resultater i en brutal verden:


Many men have imagined republics and principalities that never really existed at all. Yet the way men live is so far removed from the way they ought to live that anyone who abandons what is for what should be pursues his downfall rather than his preservation; for a man who strives after goodness in all his acts is sure to come to ruin, since there are so many men who are not good (Fyrsten, kap. 15).
Den engelske filosofen Thomas Hobbes skrev verket Leviathan under den engelske borgerkrigen fra 1642-51. Med utgangspunkt i en «naturtilstand» uten noen overordnet myndighet beskrev han dette som også å være en sammenhengende krigstilstand («alles krig mot alle»), der normer og idealer hadde lite for seg. Når frihet blir suboptimalt for enhver borger argumenterer Hobbes derfor for en sterk sentralmakt («the sovereign») for å gjøre slutt på den (hypotetiske) elendigheten som følger av anarki.


In such condition, there is no place for industry; because the fruit thereof is uncertain: and consequently no culture of the earth; no navigation, nor use of the commodities that may be imported by sea; no commodious building; no instruments of moving, and removing, such things as require much force; no knowledge of the face of the earth; no account of time; no arts; no letters; no society; and which is worst of all, continual fear, and danger of violent death; and the life of man, solitary, poor, nasty, brutish, and short. (Leviathan, Kap. 13)


Moderne realisme

Disse perspektivene er videreført i moderne IR-teori, der hovedpoenget er at selv om anarkiet er fjernet innenfor konsoliderte stater er det fortsatt det grunnleggende trekk ved det internasjonale systemet (Kalnes, Røhr, & Austvik, 2010, Kap 1). Det ligger i en permanent krigstilstand, der faktiske krigsutbrudd bare unngås ved avskrekking og listig diplomati overfor andre stater. Systemet er mest fredelig og stabilt når makten i systemet er balansert rundt dannelse av noen få poler, slik at statene holder hverandre i sjakk. Maktbalanse, avskrekking og list er i så måte en erstatning for en suveren «verdensfyrste», som sannsynligvis ingen vil ønske.

Det er dog en god del nyanser og utvikling innen moderne realisme. Ny-realismen anser ikke lenger betydningen av menneskets karakter som særlig interessant, det er selve den anarkiske strukturen i systemet som styrer statenes og statsledernes atferd. Vinnerne vil være de som har sikret seg mest makt og evner å bruke den strategisk, og fortsatt advares det mot å la seg styre av naiv idealisme. Det er imidlertid et skille i synet på om stater er tilbøyelig til å bruke makt aggressivt og ekspansivt («offensiv realisme») (John J.Mearsheimer, 2001) eller bare opparbeider seg makt for å redusere usikkerhet i forhold til andre stater («defensiv realisme») (Waltz,1979).



Richard Betts foreleser om Realisme

Game of Thrones synes derfor å være unikt inntak, både som illustrasjon av tema som statsbygging og krigføring, men også ad hendelser som for eksempel borgerkriger, utbruddet av 2. verdenskrig eller den kalde krigen.  Den representerer sammenbruddet av et imperium og dermed innføringen av en anarkisk struktur, med en «alles krig mot alle», her kalt Game of Thrones. I så måte kan den også benyttes til å diskutere borgerkriger, såkalte nye kriger og forfeilede stater, der den sentrale myndighet utfordres eller settes helt ut av spill, med krigen i Syria som det nyeste, tragiske eksempelet.

De to revene Varys og Littlefinger

I Games of Thrones ser narrativen ut til å være at den som står for opprettholdelse av normer og idealer, som Ned Stark, ryddes effektivt av veien av mer veltilpassede aktører som har forstått spillet. To kanskje spesielt interessante aktører er de to uten så mye formell makt eller familiebånd med de rivaliserende klanene; Lord Varys og Petyr 'Littlefinger' Baelish. Disse to manøvrerer i kaoset i borgerkrigstilstanden, som rådgivere og allierte for skiftende herskere, alt ettersom hvordan de mener spillet går. Begge opptrådte for eksempel som allierte for Ned Stark, så lenge han hadde kontroll over maktposisjonen sin som «kongens hånd». Straks den sviktet skiftet de også side.

Begge er rasjonelle aktører som analyserer situasjonen godt, ut fra et realpolitisk ståsted for å realisere sine målsettinger, og opptrer som «rever». Men deres angivelige målsettinger er forskjellige. Lord Varys er mer orientert mot fellesskapet og å komme ut av den suboptimale situasjonen som skapes av kaoset og «alles krig mot alle». I så måte er han kanskje en defensiv realist, ettersom målet er gjenopprettelse av ro og orden i riket og få på plass en «sovereign» som kan stabilisere situasjonen.

Littlefinger er av en annen støpning og direkte orientert mot hva som gavner ham selv, og ser situasjonen som å gi muligheter for de «underdogs» som forstår spillet og er villig til å bruke den. Han er i så måte en «rev» og «offensiv realist». Mot slutten av episoden The Climb (sesong 3, Episode 6) er det en dialog mellom de to på noen minutters lengde der de to formulerer sine syn. Etter at de har utvekslet noen replikker over sine respektive renkespill over hverandre – og andre – summeres det hele opp:
















Lord Varys: I did what I did for the good of the realm.
Littlefinger: The realm. Do you know what the realm is? It's the thousand blades of Aegon's enemies, a story we agree to tell each other over and over, until we forget that it's a lie.
Lord Varys: But what do we have left, once we abandon the lie? Chaos? A gaping pit waiting to swallow us all.
Littlefinger: Chaos isn't a pit. Chaos is a ladder. Many who try to climb it fail and never get to try again. The fall breaks them. And some, are given a chance to climb. They refuse, they cling to the realm or the gods or love. Illusions. Only the ladder is real. The climb is all there is. 

(Det er også en interessant diskusjonstråd på Reddit som får fram fortolkningspotensialet i den aktuelle meningsutvekslingen. Slike utvekslinger et det mange av i serien og trofaste seere har samlet dem opp, blant annet i Internet Movie Database, hvor en finner beskrivelse av karakterene og dialogene de deltar i.)

Klanenes løver og rever

Andre aktører representerer også interessante variasjoner innen realismen. Lannister-klanen, som (foreløpig) har grepet på jerntronen synes å representere klassisk Machiavelliansk realisme, med sin veksling av voldsbruk, listige allianser og svik. Dog representerer kortvokste Tyrion Lannister sannsynligvis en mer moderne defensiv realisme, med sine taktiske evner og forsiktige tilbakenholdenhet med hensyn til unødvendig voldsbruk. I løpet av serie to vokser han med dette fram som noe av en helt som kan spillet og ser at overtramp og voldseksesser kan lede til at en taper spillet. Eller kanskje snarere en anti-helt fordi Lannister-klanen etter hvert viser seg dum nok til å tilsidesette ham.


En annen defensiv, men uheldigvis mindre strategisk, realist er kanskje Robb Stark, som egentlig bare ønsker selvstendighet og fred for sitt eget rike i Winterfell. Men han drives i retning offensiv realisme av sine egne, dels for hevn mot Lannisters og for å ta kontroll over Jerntronen. I spillet mot Lannister blir han imidlertid taperen, fordi de forstår spillet bedre og han selv begår en utilgivelig tabbe ved å bryte vilkåret om giftermål for alliansen med Walder Frey. Resultatet er en sjokkartet nedslakting av mesteparten av klanens medlemmer i episode 9 i serie 3.

Ser vi bort fra det (mulige) idealistiske innslaget hos Darnareys Targaryan (se under) framstår hun, Stannis Baratheon og klanen Greyjoy som de mest «offensive» realistene blant klanene. Alle kommer fra relativt marginale posisjoner og har mest å vinne på å opptre revisjonistisk. På den annen side er de alle beheftet med strategiske handicap ved at de tilsynelatende ikke helt forstår spillet.

Usikkerheten med Darnareys Targaryan er allerede nevnt, men hun har et strategisk overtak ved å være den eneste spilleren som har kontroll over masseødeleggelsesvåpen i form av sine tre drager. Parallellen til USAs kortvarige monopol på atomvåpen etter 2. verdenskrig kan være slående. Stannis Baratheon, den døde kongens bror og den rettmessige arvtaker ut fra Ned Starks vurdering, får redusert sin evne til rasjonell, strategisk vurdering gjennom påvirkning av religiøs mystisisme, formidlet av prestinnen Melisandre. Den siste offensive aktøren, the Greyjoys, makter heller ikke å opptre strategisk. Dette er særlig på grunn av Theon Greyjoys hemningsløse voldsbruk i Winterfell, der deres relativt svake posisjon med hensyn til maktmidler skulle tilsi mer forsiktighet.

Smart makt, idealisme - og ny-konservatisme?



Det kan, på slutten av serie tre, også virke som om det igjen er rom for aktører med idealer i den grad de har forstått spillet og har vilje og evne til å bruke makt. Datteren av kongen fra før serien starten, Darnareys Targaryan, samler tilhengere og tropper i xxx med tanke på å gjenerobre tronen i Westeros. Hennes mål ser etter hvert ut som å ha idealistiske innslag, ettersom hun søker å beskytte kvinner fra overgrep, sette slaver fri og vinner tilhengere i folket og blant egne soldater på det.

Den amerikanske IR-teoretikeren Joseph Nye benevner evnen til å vinne oppslutning gjennom overbevisning og begeistre andre som myk makt og tradisjonelle maktmiddel som hard makt (Nye, 1990). Vinneren vil, ifølge Nye, være den som vet når de forskjellige typene makt bør utøves og i hvilke kombinasjoner. Dette kaller han smart makt, et konsept som har vunnet politisk innpass under Obama-administrasjonen. Darnareys Targaryan er heller ikke fremmed for å bruke vold og «hard makt» når hun mener det er nødvendig, slik at hun muligens kan være et eksempel på «smart makt».



Joseph Nye forklarer om myk makt ("Soft Power") og andre former for makt

Men ikke alle «idealer» er nødvendigvis til enhver tid forbundet med «myk makt». Hva som er attraktivt for noen kan være fremmed eller direkte utenkelig for andre. Innenfor IR-teori er den idealistiske ambisjonen om å skape en fredeligere verden gjennom demokrati og marked ofte benevnt som «Wilsonianism», etter den amerikanske presidenten. Det er dog ikke gitt at alle stater vil like en slik modell – og i enda mindre grad hvis de blir påtvunget den gjennom en erobringskrig. Når den ledende amerikanske realisten John Mearsheimer tok avstand fra den siste Bush-administrasjonens felttog i Irak i 2003 mente han den skyldtes en uheldig blanding av «hard makt» og idealisme: 
Neo-conservative theory – the Bush doctrine – is essentially Wilsonianism with teeth. The theory has an idealist strand and a power strand: Wilsonianism provides the idealism, an emphasis on military power provides the teeth (J.J.Mearsheimer, 2005)
På slutten av serie 3 er den endelige skjebnen til Darnareys Targaryan fortsatt ikke avgjort og kan være gjenstand for interessante diskusjoner. Vil hennes korstog ende på samme måte som Bush-administrasjonens ny-konservative korstog i Midtøsten? Her er det med andre ord mye å spille på med hensyn til å illustrere realisme – kontra idealisme – og identifisere ulike posisjoner innenfor realismen, innenfor det positivistiske perspektivet.

Konstruktivisme - og hvordan verden kunne vært

Game of Thrones gir dermed rikelig anledning til å reflektere over ulike perspektiv og fortolkningsmuligheter over hvordan verden "er" - eller kunne vært. Den nederlandske utenriksministeren Frans Timmermans valgte nylig også bruke Game of Thrones for å anskueliggjøre Europas utfordringer i et nylig foredrag:
I want to use Game of Thrones in my lecture today because Game of Thrones sort of captures the Zeitgeist more than anything else I've seen. It's the perfect metaphor for where we stand as a society. It is confusing. (Timmermans, 2013) (Linken tar deg også til videopptak av foredraget)

Til en slik refleksjon hører selvsagt også dekonstruksjon, og rekonstruksjon. Hvilke deler av virkeligheten er det dette «vinduet mot verden» ikke viser oss i det hele tatt? Narrativen i Game of Thrones kan for eksempel også brukes til å peke på mulighetene til å komme ut av en suboptimal situasjon som «alles krig mot alle» medfører gjennom samarbeid. Spillet drives videre med høy intensitet ikke bare fordi premien er så stor, men også fordi det å tape blir så fatalt.

Hvilke typer politiske system kan redusere gevinsten ved å vinne og risikoen ved å tape i kampen om den politiske makten? Her kan linjene trekkes for eksempel til forskjellene mellom de skandinaviske statenes politiske system kontra mange afrikanske stater.


Trusselen som truer med å ødelegge alle jordens klaner?

Den andre siden ved suboptimalitet er det som ligger og spøker i bakgrunnen i hele tre første sesongene; ytre trusler som truer alle klanene og hele befolkningen i Westeros. Er det de zombie-lignende «Whitewalkers» utenfor muren i nord som vil invadere og ødelegge dem alle til slutt? Eller er det den flerårige vinteren som alle vet kommer, men ingen later til å bry seg stort om?

Selv om seriens karakterer er mest opptatt av å ødelegge hverandre, inviterer seriens metanarrativ til refleksjon over nødvendigheten av samarbeid – og hvorfor det er vanskelig å få til. Den kan dermed leses side ved side med den tyske sosiologen Ulrich Beck og hans tanker om "kosmopolitisk realisme". Den felles risikoen blir større enn risikoen de enkelte aktørene utgjør for hverandre - og styrker dermed også deres interesse i å samarbeide, for i det hele tatt å overleve. 
Posted by at
Labels: , , , ,
Abonner på: Innlegg (Atom)