Prinsippet om statlig suverenitet er tett koblet til forventingen om at myndighetene verner om borgernes materielle sikkerhet. Da den tyske sosiologen Ulrich Beck lanserte begrepet risikosamfunnet var det for å fange at i den moderne globaliseringens tidsalder er suvereniteten uthulet og utfordringene med å ivareta borgernes sikkerhet blitt formidable. Samtidig tilpasses ikke forventningene til hva myndighetene kan gjøre tilsvarende. Velgerfrustrasjon og politisk mistillit er resultatet.
Dette innlegget bruker Ebolakrisen i 2014 som eksempel på koblingen mellom global risiko og politisk mistillit. Når diagnosen Ebolanoia stilles er det for å vise til hvordan frykt og rykter ble spredt via mediesystemet, hinsides hva all objektiv risiko skulle tilsi. Spørsmålet er om medieutviklingen nå trekker moderne, globaliserte nasjonalstater bort fra alle idealer om opplysning og rasjonalitet i deres respektive politiske offentligheter.
 |
| Fra en presentasjon under Forskningsdagene 2016 |
Om pandemier og ebolakrisen 2014
Smittsomme sykdommer er en del av risikosamfunnet. Når de får stort omfang og krysser grenser betegnes de som pandemier. Til tross for alle landevinninger innenfor moderne medisin framtrer de i noen tilfeller som potensielt eksistensielle trusler mot menneskeheten. Nylige utbrudd av virale sykdommer som SARS, MERS, fugleinfluensa, svineinfluensa og sist i 2016 zika, minner oss stadig om realitetene i dette.
Det mest dramatiske tilfellet de siste årene er den dødelige epidemien utløst av ebola-viruset som herjet Vest-Afrika i 2014. Mer enn 11 000 menneskeliv gikk tapt i løpet av kort tid. Sykdommen var riktig nok kjent og fryktet fra før. Men den hadde vært avgrenset til isolerte områder i det sentrale Afrika. Med svært høy dødelighet og relativt lav smittefare forble tidligere utbrudd lokale og brente ut av seg selv ganske raskt.
Denne gangen var det langt mer alvorlig. Områdene som ble rammet i Liberia, Guinea og Sierra Leone var nær store befolkningssentra, med kort vei ut i det internasjonale transportnettverket. Faren for en virkelig verdensomspennende pandemi var derfor atskillig større. Det internasjonale samfunnet reagerte utilgivelig sent, og slo full alarm først i august 2014. Men en massiv innsats ble da satt inn i kjerneområdene i Vest-Afrika. Tidlig våren 2015 var utbruddet stoppet og videre spredning unngått.
Risiko som sosial konstruksjon
Virus og smittsomme sykdommer eksisterer i høyeste grad objektivt. Men de framstilles og oppleves ulikt gjennom media, gjerne uten noen klar sammenheng med den faktiske risikoen. I så måte representerer risiko sosiale konstruksjoner. Populærkulturen spiller direkte på folks virusfrykt i skremmende thrillere som Outbreak, X-Files: Fight the Future og Contagion. Det er også slående hvordan menneskers forvandling til zombier, vampyrer eller varulver nå knyttes til overføring av virusaktig smitte, for eksempel i Resident Evil, 28 Days Later og World War Z.
Internett utgjør en sentral del av det globale nettverkssamfunnet, som Manuel Castells kaller det. Åpenheten, hastigheten og rekkevidden i kommunikasjonen gjør det til et viralt medium. Nær sagt alle mulige framstillinger og oppfatninger kan spres globalt og lynraskt. Den første optimismen om nettets potensiale for å fremme demokrati og opplysning er erstattet av voksende bekymring. Det blir en kanal for å spre rykter, desinformasjon, konspirasjonsteorier, kriminalitet, hat, eller direkte terror- og krigshandlinger. Nettet representerer med det en annen form for virusspredning i det moderne risikosamfunnet. Men kanskje vel så farlig. Så også i tilfellet Ebola, slik scenarioet utspilte seg i USA høsten 2014.
Ebolanoia
Under ebolakrisen i 2014 ble de to virale sidene av risikosamfunnet koblet direkte sammen. Amerikanske myndigheter brukte mediene flittig for å informere og berolige - og i selve USA ble det kun registrert 4 smittede og 2 døde. Men risiko og kriser som henholdsvis objektive og subjektive størrelser er som antydet langt fra det samme. Ebolanoia betegner nettopp hvordan frykten for ebola var hysterisk overdrevet.
Fenomenet bestod også av uttrykt mistillit til myndigheter, fagfolk og næringslivseliter. Myndighetene ble enten framstilt som totalt inkompetente til å håndtere risikoen, eller som å stå bak en konspirasjon som fabrikkerte risikoen. Én konspirasjonsvariant framstilte ebola som egentlig ganske ufarlig, eller til og med ikke-eksisterende. Myndighetene løy og overdrev bevisst faren. Den andre varianten erkjente at ebola var svært farlig. Konspiratørene hadde i dette tilfellet selv utviklet eller innført viruset i all hemmelighet.
Forestillingen om bevisst løgn og bedrag for å tjene en skjult dagsorden bestående av mer omfattende, ondsinnede formål er et bærende element i konspirasjonsteorier. Begge typer bedrag ble i så måte knyttet til dulgte motiv. Ebola-konspirasjonens formål var innføring av dramatiske overvåkings- og kontrolltiltak overfor amerikanske borgere, skadelig massevaksinering, profitt til legemiddelindustrien, alternativt ønsker om å intervenere i Vest-Afrika. Varianten som betraktet Ebola som virkelig og farlig la til at viruset var utviklet som et biologisk våpen, til bruk i krig eller til regelrett etnisk rensing innenlands og utenlands. Det være seg av hvite eller svarte befolkningsgrupper, alt ettersom.
Populisme og konspirasjonskultur
Det er ikke bare voldsomheten i disse anfallene av ebolanoia som skaper undring og bekymring. Men også at de nådde et stort publikum, hvorav mange åpenbart delte synspunktene om inkompetanse eller konspirasjon. Hvordan kan slikt forekomme i tilsynelatende moderne og opplyste samfunn som det amerikanske?
Som vi ble brutalt påminnet om i presidentvalget i 2016 er USA preget av skarpe sosiale og politiske motsetninger. På eliteplanet mellom det republikanske og det demokratiske partiet spisses de ytterligere til når det nærmer seg valg. Populistiske politikere fristes til å spille på den sterke mistilliten til Washington og eliter generelt blant velgerne.
Høsten 2014 stod en rekke seter i Kongressen på valg og flere var opptatt av å profilere seg foran nominasjonskampen til presidentvalget. Den ene republikanske kandidaten etter den andre valgte å bruke ebola-krisen til å så tvil om Obama-administrasjonens kompetanse. Den ble anklaget for å undervurdere faren, opptre amatørmessig og sette inn utilstrekkelige mottiltak. Donald Trump var blant de aller hissigste. Mediesystemet i USA er også nokså spesielt ved at høyresiden har høylytte talsmenn med stor rekkevidde i massemedia, via TV-kanalen Fox News og fenomenet talkradio. Ebola-kritikken, med vekt på inkompetanse, ble da også et sentralt tema der.
Mistilliten i befolkningen er så sterk at det amerikanske samfunnet er tilskrevet en særegen «konspirasjonskultur». Ebolanoia er et utslag av denne. De utvetydig konspirasjonsorienterte teoriene florerte på nettet, først og fremst spredt via ekstremt høyreorienterte nettsider og sosiale medier-kanaler. I den grad noen peker seg spesielt ut er det Alex Jones og hans Infowars. Jones er det nærmeste vi kommer en superstjerne blant konspirasjonsteoretikerne, med et enormt publikum og kontakter inn i det etablerte politiske miljø. Påtroppende president Trump var for eksempel en velkommen gjest på Jones’ show under presidentvalgkampen.
Den sterkt høyreorienterte mediegruppen Breitbart nådde også millioner av lesere på sine nettsteder med en rekke oppslag ment å underminere all tiltro til Obama-administrasjonens kompetanse til å håndtere Ebola. Sjefen der, Steve Bannon, beskrev året etter Breitbart som å være hovedplattformen for “alt-right"-bevegelsen, samtidig som han gikk over til å bli leder for Trumps valgkampanje. I dag er han rykket inn i Det hvite hus som Trumps sjefsstrateg og seniorrådgiver.
Post-fakta samfunnet
Konspirasjonskultur dyrkes ved at informasjonskanalene på TV, radio og nettet man bruker og stoler på avspeiler eget politisk ståsted. Den nasjonale offentligheten, hvor alle deltar i en opplyst debatt på tvers av politiske standpunkt, rives opp i masse småoffentligheter eller ekkokammer. Diskusjon og informasjonsdeling avgrenses til menigheter av dem som allerede er enige med hverandre.
Dermed blir også «sannhet» eller «fakta» lett noe relativt og konstruert innenfor rammene av den menigheten av likesinnede man tilhører. Satirikeren Stephen Colbert satte navn på dette allerede i 2005 når han lanserte sitt nærmest uoversettelige begrep «truthiness», for å betegne at sannhet er redusert til noe den enkelte «føler» er riktig. Begrepet fant snart veien inn i etablerte ordbøker som Oxford Dictionaries og Merriam-Webster, som kåret det til årets ord i 2006. «Emokrati» peker på noe av det samme, bare at her er alle ambisjoner om sannhet eller argumentasjon i enhver form satt til side, til fordel for rent føleri.
I tiåret som fulgte er fenomenet blitt så allment og utbredt internasjonalt at det komiske anslaget har fått et mer tragisk skjær. Trump-æraen er kan være innledningen til et samfunn helt løsrevet fra alle idealer om rasjonalitet og objektivitet. Fjorårets nyord betegner fenomenet som «det post-faktuelle samfunn» eller «post-sannhets politikk». Oxford Dictionaries fant det betegnende nok rimelig å kåre «post-truth» til årets ord i 2016. Dette spilles også på bevisst, gjennom planting av «falske nyheter», for å etablere «sannheter» som tjener egne politiske interesser.
Tesen om post-fakta samfunnet fanger utfordringen fra risikosamfunnet. Store grupper føler øket usikkerhet i kjølvannet av moderne globalisering, mister tillit til samfunnsinstitusjoner og kan være lett bytte for de enkle fortellingene som spres gjennom det nye mediesystemet. Når de etablerte portvokterne i de tradisjonelle mediene settes ut av spill må utfordringen først og fremst tas gjennom utdanningssystemet. For den nye generasjonen av samfunnsborgere blir det helt avgjørende å vite hvordan forholde seg kritisk til medietekster, kunne vurdere metoder og kilder bak tekstene, samt kunne forstå og anvende statistikk.
