torsdag 10. oktober 2019

Soteigai: Å forestille seg det uforestillbare

Dette innlegget er første forsøk på å skrive en tekst som drøfter forholdet mellom populærkultur og forståelse av risiko og mulige katastrofer som det kan være vanskelig å forestille seg. I anledning Forskningsdagene 2019 ble deler av denne teksten brukt i et innlegg som ble publisert i Hamar Arbeiderblad 9.10.2019 under tittelen Klimautfordringer i Game of Thrones. Den åpne onlineversjonen finner du her.
------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Soteigai

En risiko eller krise - og eventuelle katastrofer den kan ende med - eksisterer også som subjektive forestillinger. I mange tilfeller viser det seg at mange ikke kan forestille seg risiko før katastrofen er et faktum og det er for sent å forhindre den. Fukushima-katastrofen i Japan i 2011 representerer hva den japanske undersøkelseskommisjonen kalte “soteigai”. Hinsides hva de kunne forestille seg. Det de ikke kunne forestille seg - og derfor forberede seg på - var en trippel katastrofe. Et enormt jordskjelv etterfulgt av en tsunami, som igjen utløste den største kjernekraftulykken siden Tsjernobyl. Den britiske forskeren Ben O’Loughlin karakteriserer i så måte “soteigai” som en fatal brist i borgernes og ansvarlige ledere sin forestillingsevne.

Attribution-ShareAlike 2.0 Generic (CC BY-SA 2.0)

Fornektelse og mobilisering

Den offentlige diskursen om klima og hvordan verdens ledere håndterer klimaendringene tyder kanskje også på “soteigai”. Fornektelse av og skepsis til behov for klimatiltak sprer seg også blant sentrale statsledere. En FN-rapport fra november 2018 påviste at de globale utslippene av klimagasser hadde økt i 2017, ikke blitt redusert. FN avholdt derfor et krisetoppmøte i New York 23. September 2019 for å diskutere hvordan redusere utslipp av klimagasser for å begrense global oppvarming til 2 grader, slik Paris-avtalen fra 2015 forutsatte. Samtidig avholdt unge over hele verden en global klimastreik 20.-27. September for å understreke alvoret i situasjonen. Denne var frontet av den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg, som heller valgte å protestere utenfor Riksdagen hver fredag framfor å utdanne seg for en verden som kanskje ville gå under.  Hun inspirerte skoleelever over hele verden til å gjøre det samme.


This file is licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International license.

Rett nok tyder kommunevalgsresultatet på at klimapolitikk er blitt en viktigere sak for mange. Men med MDG og Bompengelistene på hver sin side av spekteret. En fersk global spørreundersøkelse gjennomført av YouGov viser at Norge ligger nær bunnen, sammen med blant annet USA, når det gjelder bevissthet om klimakrisen. 35% sier seg enig i at “klimaet endrer seg, hovedsakelig på grunn av menneskelig aktivitet”. Bare 12% tror at klimaendring vil få stor effekt på ens eget liv. På den andre siden erkjenner 57% at drastiske endringer må til for å unngå de verste utslagene. Men under halvparten mener de selv eller Norge kunne gjøre mer. Generelt avtegner det seg et bilde av at respondentene i Vesten er langt mindre opptatt av klima enn dem i Asia. Og Norge er blant verstingene i Vesten. 

Høyres medlem i energi- og miljøkomiteen på Stortinget Tina Bru hadde et poeng når hun nylig uttalte til Aftenposten at «..det er viktig å ha støtte i befolkningen før man går i gang med drastiske klimatiltak … Hvis ikke risikerer vi et tilbakeslag fra velgerne, og da får vi ikke gjort så mye». Hva kan så skape forståelse for at politikken er nødvendig, slik at folk blir med på laget, slik Bru etterlyser?

Klimafiksjon mot soteigai

Vitenskapelig produksjon av fakta, blant annet gjennom FNs klimapanel, har vært nødvendig for å dokumentere behovet for klimatiltak. Men ikke tilstrekkelig for å fremme politisk handling. Muligens kan fiksjon av det populærkulturelle slaget bidra til å hele denne bristen; å forestille seg det uforestillbare? La oss se på muligheten som kan ligge i Cli-Fi; klimafiksjon, som politisk kommunikasjon om klimakrisen. 

Bloggeren Danny Bloom var sannsynligvis den første brukte begrepet og oppfordret til å benytte skjønnlitteraturen til å fremme forståelsen for klimasaken. Men forfattere hadde lenge før dette – og senere – skrevet klimafiksjon. Cli-Fi dekker selvsagt også andre kunstneriske ytringsformer. Jeg vil spesielt se på filmer og TV-serier her. Susan Sontag anbefalte allerede i 1961, i sitt essay The Imagination of Disaster, dette som virkemiddel for å framstille mulige katastrofer. De forenkler, er mindre krevende intellektuelt, og gjør ikke krav på vitenskapelighet. De kan spille direkte på sansene ved hjelp av bilder og lyd. Som Sontag bemerket inviterer film til en «fantasi der en gjennomlever sin egen død, byers død og ødeleggelsen av menneskeheten».

En gjennomgang av den internasjonale filmdatabasen IMDB viser at klima og klimakrise er et sentralt tema for film- og TV-industrien. Det er en sann overflod av klimadokumentarer, hvorav Al Gores An Inconvenient Truth fra 2008 er den som nådde det største publikummet. Men dokumentarer betraktes fort som å fremme bestemte synspunkter. Dette kan fremmedgjøre deler av det potensielle publikummet og ende opp med å nå bare dem som allerede er overbevist. 

Bruker vi “lønnsomhet” (US BoxOffice brutto inntjening) som kriterium for hvor stort publikum filmene egentlig når viser det seg at klimakrise kun er et viktig tema i to filmer blant de 250 mest lønnsomme; Christopher Nolans Interstellar fra 2014 og Roland Emmerich sin The Day After Tomorrow fra 2004. De er rangert som henholdsvis nummer 231 og 235, med inntjening på i underkant av 190 millioner dollar hver. Budskapet er mest tydelig i den action-pregede The Day After Tomorrow, hvor vi bivåner en pågående klimakatastrofe mens den plutselig skjer. Interstellar er mer dvelende og fokuserer på søking etter nye beboelige planeter når klimaendringene har gjort jorden ulevelig.




Dystopier og effekt

En dystopi er en fiktiv - eller oppdiktet - forestilling om en uønsket, men mulig framtidstilstand. Mange av dem sier dessverre lite om hvordan verden kom dit, og de kritiske veiskiller der andre valg kunne vært gjort. De kan derfor sjelden fungere som pedagogisk “bro til framtiden”. Gir de derfor en lammende følelse av upåvirkelighet? Et inntrykk av manglende realisme? Eller kan de virke mobiliserende til handling i dag, for å unngå å havne i den dystopiske tilstanden? Filmskaperne arbeider innenfor strenge rammer. De må unngå å preke og dermed fremmedgjøre dem som ikke er helt overbevist. Samtidig må de skape en troverdighet om en mulig katastrofe – og vise at den kan unngås ved aktiv handling. Og – som Sontag observerte – spille på sanser og følelser for å engasjere.  

Det er et åpent spørsmål om populærkulturelle framstillinger i det hele tatt påvirker den offentlige diskursen om klima. Eller er det slik at populærkulturen bare speiler av den samme diskursen? Publikum fortolker hva de leser, eller ser på skjerm og lerret, på ulike måter. En klimafornekter vil for eksempel raskt fortolke en massiv dominans av Cli-Fi som bekreftelse på en konspirasjon. Eller mindre engasjerte publikummere forblir lite engasjert i problematikken, fordi filmen nærmest betraktes som lett fordøyelig, virkelighetsfjern klimakriseporno. Alternativt kan dystopien være så ekstrem at den gir inntrykk av håpløshet. Det er lite en kan gjøre. Fatalisme blir resultatet, i stedet for handling.

Hvilke typer populærkulturelle filmer kan sies å være “gode” med hensyn til å formidle klimaproblematikken? Er det de som evner å påvirke og mobilisere? Eller skal vi stille krav om at de formidler kompleksiteten i klimaproblematikken, selv om det går på bekostning av evnen til å mobilisere? Disse spørsmålene plasserer seg for det første i spennet mellom fakta og fiksjon, med “faction” som mellomstasjon. For det andre kan de plasseres i spennet mellom “læring” og “underholdning”, med hybriden “edutainment” imellom. Cli-Fi bør dermed egentlig inneholde både «faction» og «edutainment».

Fiksjonsfilmer som når et stort publikum, som The Day After Tomorrow, kan gjerne se ut som hvilken som helst “useriøs” katastrofefilm. Nå med klima som et bekvemmelig tema for å skape underholdning. Ikke uventet fikk den mye kritikk ikke å være helt vitenskapelig.  Samtidig formidler den effektivt en fortelling med mennesker som trekkes inn i katastrofen. Det kan engasjere og få publikum til lettere å forestille seg det uforestillbare. En undersøkelse gjort av Yale Program On Climate Communication viste også at The Day After Tomorrow hadde en signifikant virkning på publikums oppfatning av farene ved klimaforandring og faktiske intensjoner om å gjøre noe med det.

Nyere filmer som har klima eller andre miljøkatastrofer som bakteppe har stort sett mislyktes. Så kan en beklage seg over at Hollywood ikke klarer å få til en Forrest Gump for å vekke publikum i klimapolitikken. Roland Emmerich har selv klaget over hvor vanskelig det er å finne en historie som de risikosky Hollywood-selskapene er villig til å finansiere.

Attribution 2.0 Generic (CC BY 2.0)

Game of Thrones som Cli-Fi
HBO-serien Game of Thrones som spesielt fengslet unge mennesker verden over i 9 sesonger kan fortolkes som å inneholde store doser av klimaproblematikk. Selv om den foregår i et Fantasy-univers en gang for lange siden, i et land langt, langt borte. Westeros har ikke engang hatt en industriell revolusjon som kunne igangsatt menneskeskapte klimaendringer. Like fullt har det vært hete diskusjoner om vår tids klimaendring er en del av fortellingen i GoT. Dette startet allerede da George R.R. Martin begynte å gi ut de første bøkene som serien bygger på.

Her er det hovedsakelig to elementer som går igjen. Det første gjelder de zombieaktige White Walkers som holder til utenfor muren, men etter hvert trenger gjennom og truer med å utslette hele Westeros. Allerede i begynnelsen av serien får hovedstaden rapporter om dem, men fornekter at de eksisterer. Mot slutten av serien fremlegges tilstrekkelig dokumentasjon til at de krigende partene inne i Westeros blir overbevist. De legger sine interne rivaliseringer til side og forenes i en vellykket kamp mot The White Walkers. Dette fungerer med andre ord som en metafor for fornektelse om eksistensielle trusler og vanskene med å samarbeide for å stoppe dem.

Det andre gjelder “Winter is coming”, som vi også hører helt fra starten av. Dette går selvsagt direkte på den langsomme klimaforandringen fra den flerårige sommeren til en flerårig vinter. Men svært få, unntatt Starks-klanen, ser ut til bry seg. Bortsett fra The Wildlings, klimaflyktningene som vil innenfor muren. De viser seg da også å bli verdifulle partnere i kampen mot The White Walkers.

Dagens innvandringsdebatt i USA er for øvrig snudd på hodet i The Day After Tomorrow, der amerikanerne ender opp som klimaflyktninger. I Mexico! Det er verdt å huske FNs høykommissær for flyktninger som har minnet oss om at dette ikke er noen fremtidsscenario. Gjennomsnittlig har det hvert år siden 2008 vært 21.5 millioner mennesker som har vært drevet vekk fra sine hjem på grunn av plutselig ekstremvær og følgene av det.




Forfatter Martin selv og skaperne av serien har latt mye stå åpen for fortolkning. Men klimabudskapet er etter hvert blitt en vesentlig del av diskursen om bøkene og serien. Dette har også blitt stadig mer tydelig utover i serien når serieskaperne har stått mye friere i forhold til Martins bøker. Men Martin selv mener også at GoT er “a perfect metaphor for understanding climate change.” Han høres nesten ut som et ekko av Greta Thunberg når han bemerker at “All of these things (jobs, elections) are important issues. But none of them are important if, like, we’re dead and our cities are under the ocean.”

Kampen om den beste fortellingen

Vi lar Tyrion Lannister få det siste ordet “There’s nothing in the world more powerful than a good story. Nothing can stop it. No enemy can defeat it.” Men kampen fortsetter om å ha den beste fortellingen som inviterer oss til å forestille oss klimautviklingen framover.

fredag 23. august 2019

Article on the Ukrainian crisis and Norwegian media

Together with co-author Nina Bjørge I just published the article Cultures of anarchy: Images of Russia in the narrative of Norwegian mainstream news media during the Ukraine crisis 2014 in the brilliant Media, War and Conflict journal. If you are curious you can watch the video-trailer on YouTube, read the abstract and even browse through the original conference presentation of the paper. In other words, this post tells the story in reverse.

The video trailer

We put this video trailer together at the journal editors' request in late summer 2019. It was all filmed on my old Samsung phone and and edited on my antiquated work laptop. Of course, a further challenge was to stay within copyright law when adding visual and audio material. But judging from a recent tweet by the journal's editors, they were pleased with the result.



The abstract

This article examines the role of the news media through a case study of the narratives about the 2014 Ukraine crisis in three major Norwegian newspapers. The conflict also contained a ‘war’ between competing strategic narratives from the involved actors, with a potential for cross-national cascades into the Norwegian narrative. 

The authors’ focus is on the framing of Russia during the most dramatic month of March 2014. They applied the images related to Wendt’s cultures of anarchy (see Social Theory of International Politics, 1999) to classify the framing of Russia. 

The Norwegian media narrative was relatively consistent in framing Russia as choosing a path leading away from being a rival of Norway and the West, towards becoming their enemy. This was close to the narrative of the Norwegian government and in clear opposition to the Russian narrative. While this supports Hoskins and O’Loughlin’s ‘arrested war’ hypothesis (published in Information, Communication & Society, 2015), it also raises questions about professional media norms.

The conference presentation




Nina and I participated on Media, War and Conflict Journal's excellent 10th Anniversary Conference "War of Spaces" in Florence, late May 2018. We presented an early version of the paper, taking turns in front of an audience of specialist scholars.

It could have been nerve shattering. Nina and I finalized the presentation minutes before we started and this was Nina's debut as presenter on an international conference. Furthermore, our presentation was the very first  on the conference. To complicate matters, the conference computer just died as soon as we started the presentation. Luckily, we could borrow a laptop from the audience, set up and continue within a couple of minutes. It all went splendidly from there, apart from me talking too much and having to skip the research design section. The presentation is still available below. While the paper was further developed and edited after the conference, it contains illustrations referred to in the final article.



lørdag 15. juni 2019

Visiting scholar at Royal Holloway, University of London


In the spring of 2019 I was lucky enough to be visiting scholar at Royal Holloway, University of London. My excellent host, professor Ben O'Loughlin, provided the perfect setting for writing and discussion of research on the representation of war, security and global risks in news and entertainment media.

Note the sign on the door just outside my office: -) My office was located on the first floor on the right side of the building known as the Founders' Building, as seen above.


The college is located outside of London in the quiet town of Egham. Few distractions and good environment for writing. At the same time; London close by, if I needed to be distracted. Some very productive months and I returned home to Lillehammer with a briefcase full of papers and a head full of new ideas.

I did not get to see another Norwegian researcher at Royal Holloway; Erik Selvig (Stellan Skarsgård). In the video the Norse god Thor collects him at Holloway to provide some scientific advice. I think the movie is Avengers: Age of Ultron.


onsdag 16. januar 2019

Politics and film: Escapism or education?

Drawing on a previous project on media pedagogy, besides work by others, this paper discusses how popular cultural media texts from television and film can indeed be applied in teaching political science. While the examples used mostly relate to international relations, the discussion considering the potential and limitations of such texts is applicable to a wider set of social sciences. 

The paper was first presented on the ECPR-conference in Oslo, September 6.-9, 2017. The abstract and presentation is posted below. It is currently under revision. Three Op-eds written for main Norwegian newspaper Aftenposten, on Game of Thrones, the Black Panther and the films from 2018 on the 22/7 terror attacks also contain material to be included in the revised paper.

Presentation

Abstract

Traditionally, there has been skepticism among academics outside of the arts sciences and media sciences to incorporate artifacts from popular culture into their courses, or research. They might not only be irrelevant, but also destructive for intellectual capacities (Postman, 2006). As educators, should we then be worried about students being great consumers of popular culture, and at least keep it out of the classroom? Should we at least stick to the ideals of documentaries aiming to “educate”, rather than profiting by selling “escapism” (Nichols, 1991)?
Drawing on a previous project on media pedagogy (Kalnes, 2015), besides work by others (Dodds, 2008; Engert & Spencer, 2009; Gianos, 1999; Giglio, 2010; Gregg, 1998; Munster & Sylvest, 2015; Sealey, 2008; Swimelar, 2012; Webber, 2005; Weber, 2014; Weldes, 2003), this paper discusses how popular cultural media texts from television and film can indeed be applied in teaching political science. While the examples used mostly relate to international relations, the discussion considering the potential and limitations of such texts is applicable to a wider set of social sciences. 
It is argued that the use of media texts from popular culture is relevant at two levels. Politics are in various ways (Haas, Christensen, & Haas, 2015) embedded in texts students already know well, or are likely to take an interest in, qua entertainment. Students can learn to discover and interpret the political narratives hidden in popular media texts, as well their relation with audiences and society. Furthermore, these types of texts can be used as tools to illustrate and/or stimulate interest in apparently abstract theories and concepts. 
The paper therefore suggests a double approach, not only teaching politics through popular culture, but also teaching about politics embedded within media texts. Even the most apparently unrealistic artifacts of popular culture, consisting of pure fiction and ostensibly made for pure entertainment, may be perfectly suitable as pedagogical tools. An analysis of how film and TV series have been used to explore and teach the field of international relations indicates that the span of media texts is surprisingly large, and used by a wide and growing range of academics (Harry Potter Nexon & Neumann, 2006), Battlestar Galactica (Buzan, 2010; Kiersey & Neumann, 2013) and even zombie movies (Drezner, 2011). 
To sort the different possible teaching purposes of film and TV series I introduce four categories of teaching purposes, derived from Engert and Spencer (Engert & Spencer, 2009). There is a main distinction between using them as "a window to the world", regarding events and themes (positivism) and to learn about the importance of different cultural or theoretical perspectives on the world (post-positivism). 
The paper then discusses in depth four cases used in my own teaching that fits into these four categories: The Norwegian documentary My Daughter the Terrorist (Arnestad, 2007), the German satire Er ist Wieder da (Wnendt, 2015), a Turkish war film Valley of The Wolves – Iraq (Akar, 2006), and the American fantasy TV-series Game of Thrones (Benioff & Weiss, 2011.

Digital politikk

Denne siden er dedikert til posting av ressurser og materiale for en ny bok om Digital politikk. Ettersom boken er på norsk vil det antakeligvis være norsk som blir benyttet her. Den planlagte strukturen på boken ser foreløpig slik ut. Etter hvert som det finnes aktuelle ressurser vil du finne dem som linker i titlene under.

Del I: Et utsyn mot den digitale landsbyen 
1. Nettets utvikling
2. Modeller for å forstå nettpolitikk

Del II: Nasjonalstatens digitale utfordringer 
3. Valgdemokratiet
4. Nasjonsbygging i digital revers
5. Fra offentlighet til ekkokammer
6. Sosiale bevegelser og protester

Del III: Digital grenseløshet i internasjonale relasjoner 
7. Kyberkrig og hacktivisme
8. Digitale terrornettverk
9. Grenseløs kriminalitet
10. Kosmopolitikk eller slacktivisme

Del IV: Staten slår tilbake 
11. Storebror ser deg
12. Kampen om nettets framtid

13. Konklusjon

fredag 11. januar 2019

Video presentations

Cultures of anarchy: Images of Russia in the narrative of Norwegian mainstream news media during the Ukraine crisis 2014

With co-author Nina Bjørge, I made this video as an abstract for an article in of the same title, in Media, War and Conflict journal,  at the editors' request. This article examines the role of the news media through a case study of the narratives about the 2014 Ukraine crisis in three major Norwegian newspapers. ‌


Diffused peace facilitation and the cosmopolitan filmmaker’s dilemma

This video is an introduction to an article published in the journal Media, War and Conflict. The article can be found on the journal's homepage  The article discusses the dilemmas documentary filmmakers face when acting upon the cosmopolitan ethos in a context of ongoing civil warfare and peace facilitation from the international society.



Forskningsdagene 2016 - Grenser og grenseløshet i internasjonal politikk

Når verden betraktes som et internasjonalt system blir fysiske grenser noe helt grunnleggende som sier at stater er de viktigste enhetene verden består av. Har denne beskrivelsen fortsatt gyldighet og hvilke utfordringer innebærer det i tilfelle? Gjennom flere korte foredrag setter dette arrangementet fokus på denne problemstillingen, ut fra ulike eksempler og vinklinger, og med bidrag fra forskere ved internasjonale studier med historie og rettsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer.



The Hadia Story: Digital Storytelling in Election Campaigns

This is the video presentation of an article published by Øyvind Kalnes and Eva Bakøy in the journal Seminar.net. (Volume 6 - issue 2 - 2010). The article can be downloaded from here.  The paper goes into how a particular Norwegian-Pakistani  Labour politician, Hadia Tajik, has used digital storytelling to construct her political identity, and a discussion of the consequences of her experiments with this genre. During the 2009 electoral campaign she moved from being an unknown politician to becoming a political household name and the only member of the new Parliament with a migrant background. The digital stories were instrumental in this development for numerous reasons, the most important probably being that they gave her prime time television coverage



Internasjonale relasjoner: Medier og kommunikasjon i endring

En gjennomgang av et utdrag fra kapittel 2: Global kultur & kommunikasjon i boken "Internasjonale relasjoner. En akkurat passe lang introduksjon", Oslo: Cappelen Damm, 2010. 



Internasjonale relasjoner: Oljeprisen og Gulf-krigen i 1991

Ole Gunnar Austvik, som var hovedforfatter på kapittelet om Internasjonal politisk økonomi, snakker om Internasjonal politisk økonomi generelt og fokuserer deretter på oljen og oljeprisens betydning for internasjonal politikk. Han går i dybden på tilfellet Gulfkrigen i 1990/1991 hvor Irak okkuperte Kuwait, men ble kastet ut gjennom den internasjonale intervensjon kjent som Desert Storm.



Internasjonale relasjoner: Konfliktene i det tidligere Jugoslavia

Heidrun Sørlie Røhr, som var hovedforfatter på kapittelet om Krig, konflikt og konfliktløsning snakker om konfliktene i det tidligere Jugoslavia.


onsdag 9. januar 2019

Ebolanoia: Risiko i postfaktasamfunnet

Prinsippet om statlig suverenitet er tett koblet til forventingen om at myndighetene verner om borgernes materielle sikkerhet. Da den tyske sosiologen Ulrich Beck lanserte begrepet risikosamfunnet var det for å fange at i den moderne globaliseringens tidsalder er suvereniteten uthulet og utfordringene med å ivareta borgernes sikkerhet blitt formidable. Samtidig tilpasses ikke forventningene til hva myndighetene kan gjøre tilsvarende. Velgerfrustrasjon og politisk mistillit er resultatet.  

Dette innlegget bruker Ebolakrisen i 2014 som eksempel på koblingen mellom global risiko og politisk mistillit. Når diagnosen Ebolanoia stilles er det for å vise til hvordan frykt og rykter ble spredt via mediesystemet, hinsides hva all objektiv risiko skulle tilsi. Spørsmålet er om medieutviklingen nå trekker moderne, globaliserte nasjonalstater bort fra alle idealer om opplysning og rasjonalitet i deres respektive politiske offentligheter.


Fra en presentasjon under Forskningsdagene 2016

Om pandemier og ebolakrisen 2014

Smittsomme sykdommer er en del av risikosamfunnet. Når de får stort omfang og krysser grenser betegnes de som pandemier. Til tross for alle landevinninger innenfor moderne medisin framtrer de i noen tilfeller som potensielt eksistensielle trusler mot menneskeheten. Nylige utbrudd av virale sykdommer som SARS, MERS, fugleinfluensa, svineinfluensa og sist i 2016 zika, minner oss stadig om realitetene i dette.

Det mest dramatiske tilfellet de siste årene er den dødelige epidemien utløst av ebola-viruset som herjet Vest-Afrika i 2014. Mer enn 11 000 menneskeliv gikk tapt i løpet av kort tid. Sykdommen var riktig nok kjent og fryktet fra før. Men den hadde vært avgrenset til isolerte områder i det sentrale Afrika. Med svært høy dødelighet og relativt lav smittefare forble tidligere utbrudd lokale og brente ut av seg selv ganske raskt.

Denne gangen var det langt mer alvorlig. Områdene som ble rammet i Liberia, Guinea og Sierra Leone var nær store befolkningssentra, med kort vei ut i det internasjonale transportnettverket. Faren for en virkelig verdensomspennende pandemi var derfor atskillig større. Det internasjonale samfunnet reagerte utilgivelig sent, og slo full alarm først i august 2014. Men en massiv innsats ble da satt inn i kjerneområdene i Vest-Afrika. Tidlig våren 2015 var utbruddet stoppet og videre spredning unngått.

Risiko som sosial konstruksjon

Virus og smittsomme sykdommer eksisterer i høyeste grad objektivt. Men de framstilles og oppleves ulikt gjennom media, gjerne uten noen klar sammenheng med den faktiske risikoen. I så måte representerer risiko sosiale konstruksjoner. Populærkulturen spiller direkte på folks virusfrykt i skremmende thrillere som Outbreak, X-Files: Fight the Future og Contagion. Det er også slående hvordan menneskers forvandling til zombier, vampyrer eller varulver nå knyttes til overføring av virusaktig smitte, for eksempel i Resident Evil, 28 Days Later og World War Z.

Internett utgjør en sentral del av det globale nettverkssamfunnet, som Manuel Castells kaller det. Åpenheten, hastigheten og rekkevidden i kommunikasjonen gjør det til et viralt medium. Nær sagt alle mulige framstillinger og oppfatninger kan spres globalt og lynraskt. Den første optimismen om nettets potensiale for å fremme demokrati og opplysning er erstattet av voksende bekymring. Det blir en kanal for å spre rykter, desinformasjon, konspirasjonsteorier, kriminalitet, hat, eller direkte terror- og krigshandlinger. Nettet representerer med det en annen form for virusspredning i det moderne risikosamfunnet.  Men kanskje vel så farlig. Så også i tilfellet Ebola, slik scenarioet utspilte seg i USA høsten 2014.

Ebolanoia

Under ebolakrisen i 2014 ble de to virale sidene av risikosamfunnet koblet direkte sammen. Amerikanske myndigheter brukte mediene flittig for å informere og berolige - og i selve USA ble det kun registrert 4 smittede og 2 døde. Men risiko og kriser som henholdsvis objektive og subjektive størrelser er som antydet langt fra det samme. Ebolanoia betegner nettopp hvordan frykten for ebola var hysterisk overdrevet. 

Fenomenet bestod også av uttrykt mistillit til myndigheter, fagfolk og næringslivseliter. Myndighetene ble enten framstilt som totalt inkompetente til å håndtere risikoen, eller som å stå bak en konspirasjon som fabrikkerte risikoen. Én konspirasjonsvariant framstilte ebola som egentlig ganske ufarlig, eller til og med ikke-eksisterende. Myndighetene løy og overdrev bevisst faren. Den andre varianten erkjente at ebola var svært farlig. Konspiratørene hadde i dette tilfellet selv utviklet eller innført viruset i all hemmelighet.


Forestillingen om bevisst løgn og bedrag for å tjene en skjult dagsorden bestående av mer omfattende, ondsinnede formål er et bærende element i konspirasjonsteorier. Begge typer bedrag ble i så måte knyttet til dulgte motiv. Ebola-konspirasjonens formål var innføring av dramatiske overvåkings- og kontrolltiltak overfor amerikanske borgere, skadelig massevaksinering, profitt til legemiddelindustrien, alternativt ønsker om å intervenere i Vest-Afrika. Varianten som betraktet Ebola som virkelig og farlig la til at viruset var utviklet som et biologisk våpen, til bruk i krig eller til regelrett etnisk rensing innenlands og utenlands. Det være seg av hvite eller svarte befolkningsgrupper, alt ettersom. 


Populisme og konspirasjonskultur

Det er ikke bare voldsomheten i disse anfallene av ebolanoia som skaper undring og bekymring. Men også at de nådde et stort publikum, hvorav mange åpenbart delte synspunktene om inkompetanse eller konspirasjon. Hvordan kan slikt forekomme i tilsynelatende moderne og opplyste samfunn som det amerikanske?

Som vi ble brutalt påminnet om i presidentvalget i 2016 er USA preget av skarpe sosiale og politiske motsetninger. På eliteplanet mellom det republikanske og det demokratiske partiet spisses de ytterligere til når det nærmer seg valg. Populistiske politikere fristes til å spille på den sterke mistilliten til Washington og eliter generelt blant velgerne.

Høsten 2014 stod en rekke seter i Kongressen på valg og flere var opptatt av å profilere seg foran nominasjonskampen til presidentvalget. Den ene republikanske kandidaten etter den andre valgte å bruke ebola-krisen til å så tvil om Obama-administrasjonens kompetanse. Den ble anklaget for å undervurdere faren, opptre amatørmessig og sette inn utilstrekkelige mottiltak. Donald Trump var blant de aller hissigste. Mediesystemet i USA er også nokså spesielt ved at høyresiden har høylytte talsmenn med stor rekkevidde i massemedia, via TV-kanalen Fox News og fenomenet talkradio. Ebola-kritikken, med vekt på inkompetanse, ble da også et sentralt tema der.


Mistilliten i befolkningen er så sterk at det amerikanske samfunnet er tilskrevet en særegen «konspirasjonskultur». Ebolanoia er et utslag av denne. De utvetydig konspirasjonsorienterte teoriene florerte på nettet, først og fremst spredt via ekstremt høyreorienterte nettsider og sosiale medier-kanaler. I den grad noen peker seg spesielt ut er det Alex Jones og hans Infowars. Jones er det nærmeste vi kommer en superstjerne blant konspirasjonsteoretikerne, med et enormt publikum og kontakter inn i det etablerte politiske miljø. Påtroppende president Trump var for eksempel en velkommen gjest på Jones’ show under presidentvalgkampen.



 
Den sterkt høyreorienterte mediegruppen Breitbart nådde også millioner av lesere på sine nettsteder med en rekke oppslag ment å underminere all tiltro til Obama-administrasjonens kompetanse til å håndtere Ebola. Sjefen der, Steve Bannon, beskrev året etter Breitbart som å være hovedplattformen for “alt-right"-bevegelsen, samtidig som han gikk over til å bli leder for Trumps valgkampanje. I dag er han rykket inn i Det hvite hus som Trumps sjefsstrateg og seniorrådgiver. 

Post-fakta samfunnet

Konspirasjonskultur dyrkes ved at informasjonskanalene på TV, radio og nettet man bruker og stoler på avspeiler eget politisk ståsted. Den nasjonale offentligheten, hvor alle deltar i en opplyst debatt på tvers av politiske standpunkt, rives opp i masse småoffentligheter eller ekkokammer. Diskusjon og informasjonsdeling avgrenses til menigheter av dem som allerede er enige med hverandre.

Dermed blir også «sannhet» eller «fakta» lett noe relativt og konstruert innenfor rammene av den menigheten av likesinnede man tilhører. Satirikeren Stephen Colbert satte navn på dette allerede i 2005 når han lanserte sitt nærmest uoversettelige begrep «truthiness», for å betegne at sannhet er redusert til noe den enkelte «føler» er riktig. Begrepet fant snart veien inn i etablerte ordbøker som Oxford Dictionaries og Merriam-Webster, som kåret det til årets ord i 2006. «Emokrati» peker på noe av det samme, bare at her er alle ambisjoner om sannhet eller argumentasjon i enhver form satt til side, til fordel for rent føleri.

I tiåret som fulgte er fenomenet blitt så allment og utbredt internasjonalt at det komiske anslaget har fått et mer tragisk skjær. Trump-æraen er kan være innledningen til et samfunn helt løsrevet fra alle idealer om rasjonalitet og objektivitet. Fjorårets nyord betegner fenomenet som «det post-faktuelle samfunn» eller «post-sannhets politikk». Oxford Dictionaries fant det betegnende nok rimelig å kåre «post-truth» til årets ord i 2016. Dette spilles også på bevisst, gjennom planting av «falske nyheter», for å etablere «sannheter» som tjener egne politiske interesser. 

Tesen om post-fakta samfunnet fanger utfordringen fra risikosamfunnet. Store grupper føler øket usikkerhet i kjølvannet av moderne globalisering, mister tillit til samfunnsinstitusjoner og kan være lett bytte for de enkle fortellingene som spres gjennom det nye mediesystemet. Når de etablerte portvokterne i de tradisjonelle mediene settes ut av spill må utfordringen først og fremst tas gjennom utdanningssystemet. For den nye generasjonen av samfunnsborgere blir det helt avgjørende å vite hvordan forholde seg kritisk til medietekster, kunne vurdere metoder og kilder bak tekstene, samt kunne forstå og anvende statistikk.