Denne artikkelen ble skrevet i anledning et arrangement om det amerikanske presidentvalget den 4. november 2016.
I Philip Roths bok av samme navn presenteres et oppdiktet scenario fra USA på begynnelsen av 1940-tallet. En høyrepopulistisk bevegelse frontet av flygerhelten Charles Lindbergh kupper den republikanske nominasjonen og vinner presidentvalget.
Lindbergh får derved stoppet en påstått sammensvergelse for å dra USA inn i 2. verdenskrig og inngår raskt en avtale om ikke-innblanding i Hitlers anliggender i Europa.
9. november 2016 våknet vi til en nyhet vi ikke trodde var mulig. Donald Trump hadde vunnet presidentvalget med solid margin i valgmannsstemmer. Republikanerne gjorde det også bedre enn ventet i Kongressvalget, slik at de fortsatt har flertallet i Representantenes hus og i Senatet. Når Trump også ventelig kan fylle opp store deler av Høyesterett med sine kandidater har han et stort handlingsrom og kan påvirke amerikansk politikk i lang tid framover.
Mer eller mindre sjokkerte reaksjoner meldte seg umiddelbart i media, sammen med stort sett avmålte hilsener fra andre statsledere og begeistrede heiarop fra høyrepopulistiske politikere her i Europa. Selve valgsjokket skyldtes at Trumps velgertekke ble sterkt undervurdert av meningsmålere og massemedia. Antakeligvis trodde heller ikke Clintons kampanje at en Trump-seier var mulig. Ønsketenking og gruppetenkning medvirket også til at den massive oppslutningen rundt Trumps valgmøter og på sosiale medier ble glatt oversett.
Lindbergh får derved stoppet en påstått sammensvergelse for å dra USA inn i 2. verdenskrig og inngår raskt en avtale om ikke-innblanding i Hitlers anliggender i Europa.
9. november 2016 våknet vi til en nyhet vi ikke trodde var mulig. Donald Trump hadde vunnet presidentvalget med solid margin i valgmannsstemmer. Republikanerne gjorde det også bedre enn ventet i Kongressvalget, slik at de fortsatt har flertallet i Representantenes hus og i Senatet. Når Trump også ventelig kan fylle opp store deler av Høyesterett med sine kandidater har han et stort handlingsrom og kan påvirke amerikansk politikk i lang tid framover.
Mer eller mindre sjokkerte reaksjoner meldte seg umiddelbart i media, sammen med stort sett avmålte hilsener fra andre statsledere og begeistrede heiarop fra høyrepopulistiske politikere her i Europa. Selve valgsjokket skyldtes at Trumps velgertekke ble sterkt undervurdert av meningsmålere og massemedia. Antakeligvis trodde heller ikke Clintons kampanje at en Trump-seier var mulig. Ønsketenking og gruppetenkning medvirket også til at den massive oppslutningen rundt Trumps valgmøter og på sosiale medier ble glatt oversett.
Et viktig element bak den uventede suksessen er at Trump lyktes svært godt i å mobilisere fra den lavere middelklassen og arbeiderklassen. I 2008 satte de sitt håp til Obama. 2012 valgte de å sitte hjemme da han ikke levde opp til forventningene. Mitt Romney ble ikke sett på som noe alternativ som kunne målbære deres frustrasjoner.
Klasse er nærmest blitt glemt som skillelinje i amerikansk politikk. Elitene i de to store partiene er stort sett enige om de liberalistiske hovedlinjene i den økonomiske politikken. Kampen dem imellom har stått om verdier som religion, likestilling av kjønn, etniske grupper eller seksuell legning.
Ingen har egentlig brydd seg om de etter hvert store gruppene som har fått en stadig mindre andel av verdiskapningen siden 1980-tallet. Inntil 2008 slo det heller ikke særlig ut, ettersom et stadig mer løssluppent låne- og kredittmarked tillot et kunstig høyt forbruk. Finanskrisen slo derfor ekstra hardt ut for dem. Den økonomiske globaliseringen bidrog også til at godt betalte industriarbeiderplasser forsvant til lavkostland og innvandring som utkonkurrerte hvite amerikanere på arbeidsmarkedet i USA.
På toppen av smerten ved en slik økonomisk deklassering kom stereotypifiseringen av mange av dem som nærmest et tilbakestående filleproletariat bestående av “hillbillys”, “rednecks” eller kort og godt “hvitt søppel”. Vi kan legge til en traumatisk historie om århundrer med undertrykkelse fra samfunnselitene, nesten på linje med afro-amerikanere.
(By Gage Skidmore, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=41735147)
I utgangspunktet skulle det skape store muligheter for politisk mobilisering. På valgdagen gav stemmeseddelen hver og en av dem like mye makt som medlemmene av den rike samfunnseliten – og de var selvsagt langt flere. Men ingen etablerte aktører i politikken eller massemediene tok dem alvorlig. De var usynlige og manglet en talsperson, inntil Donald Trump og Bernie Sanders stod fram. Nå hadde de noen å bruke stemmeseddelen på.
Populistiske kandidater har det vært mange av i amerikansk historie. Det unike er at de nå erobret ett av de store etablerte partiene - og nesten det andre. Trump representerer en konservativ, høyreorientert form for klassebasert populisme. Den liberale, venstreorienterte varianten finner vi i bevegelsen rundt Sanders. Målinger gjort før nominasjonen tydet på at han hadde større muligheter for å slå Trump enn hva Clinton hadde. Hvordan det hadde gått får vi aldri vite.
Gjennom slagordet Make America Great Again fortalte Trump en effektfull historie om et USA som en gang var et samfunn hvor alle hadde muligheter. Dette var gått til grunne fordi noen hadde sammensverget seg mot folket, ved å åpne for globalisering og innvandring. Velgerne ble nå innbudt til å være med på å gjenopprette den tapte storheten.
Likheten med klassisk eventyrfortelling er påfallende, også hvis vi leter etter de klassiske typene fra eventyrene. Helten er naturligvis Trump og prinsessen i nød det arbeidende (hvite) amerikanske folk. Clinton og Obama er tildelt rollene som falske helter, i sammensvergelsen med de superrike elitene. I eventyrene får ofte helten et redskap som viser seg å være avgjørende for hans oppdrag. Nå var det den amerikanske velger som gav Trump presidentembetet som redskap til å «gjenreise USAs storhet».
